Sangerlosjen i Egersund - en slags lokal historie

Møtet med Inger og Paul

I en helt annen sammenheng ble jeg kjent med ekteparet Inger og Paul Lædre. Begge var avholds, og Paul var medlem av IOGT. Det er egentlig her historien min begynner.

Inger var, som jeg, østlending – hun fra Fredrikstad. Østfoldinger har etter min mening en herlig dialekt, og kanskje var det nettopp dette, sammen med felles bakgrunn, som gjorde at vi fant tonen så raskt. Paul på sin side var en original på den beste måten: direkte, humoristisk og raus. Begge var de av den typen mennesker som gir mer enn de tar, ofte nesten blindt gavmilde. De støttet blant annet en TV‑predikant jeg skal la være å nevne her.

Avholdsbevegelsen i Egersund – to losjer blir én

Historisk sett har Egersund hatt to avholdslosjer tilknyttet IOGT. Etter hvert ble de slått sammen – et interessant trekk, særlig når man tenker på hvor mange menigheter som har gått motsatt vei og splittet seg opp gjennom årene.

I dag er det imidlertid ikke IOGT som forbindes med bygget, men Sangerlosjen. Mannsangerne kjøpte nemlig det gamle IOGT‑bygget for noen år siden, og valgte klokt nok å beholde ordet «losje» i navnet. Bygget ble reist tidlig på 1900‑tallet, og innvendig fremstår det nå som noe helt for seg selv – et lite smykke for enhver som er glad i bygg og historie.

Et bygg med nytt liv

Bildet under yter ikke rettferdighet til hva sangerne faktisk har fått til estetisk, men viser salen rigget for 17. mai‑feiring i 2026 – et år der sangerne markerer hele 125 år.

Et tilbakeblikk før ombyggingen

Det jeg skriver her er basert på hukommelsen, og ikke ment som kritikk – mer som et lite innblikk i hvor forskjellig entusiasme kan arte seg. I dette tilfellet: avholds‑entusiasme.

Paul inviterte meg en kveld med på et IOGT‑møte i det gamle bygget. Seremonielt var det greit, og det sosiale etterpå var hyggelig nok. Men ingen spurte om jeg hadde lyst til å dele en tilbakemelding. Det overrasket meg litt. Foredragsholderen traff meg heller ikke helt, og jeg kjente igjen mye fra mine år i Tempelridderordenen – også den basert på totalavhold. Det var lite fokus på rekruttering, informasjon eller utadrettet arbeid. Det hele virket mer som en intern kveld for de få som var igjen.

Salget av bygget – og et tapt historisk øyeblikk

IOGT‑bygget ble solgt for rundt 2,5 millioner kroner, slik jeg husker det. Til sammenligning ble den nedlagte Frikirken solgt for ca. 360 000 – etter min mening en av byens flotteste tomter.

Det som skuffet meg mest, var hvordan salgsbeløpet ble disponert. De som styrte salget ga 25 000 kroner til Egersund menighet, mens resten gikk til IOGT i Sandnes. Etter mitt syn var dette helt feil vei. Pengene burde blitt igjen i Eigersund – som et legat, et fond, et tiltak for å forebygge alkoholmisbruk lokalt. Det ville vært en verdig avslutning på generasjoners innsats for avholdssaken i byen.

Men slik ble det ikke. Og sannheten er kanskje at avholdsfolk ikke er så annerledes enn andre når det kommer til stykket. Også i Tempelridderordenen har jeg sett hvordan testamentariske gaver kan forsvinne inn i systemer uten at lokalsamfunnet får glede av dem.

Sangerlosjen i dag – et løft for byen

Uansett forhistorie: Sangerlosjen slik den står i dag, er et stort pluss for Egersund. Et flott samlingssted. Et bygg med sjel. Et resultat av entusiasme, dugnadsånd og vilje til å skape noe eget.

Det burde inspirere flere – enten det gjelder bygg, virksomhet eller fellesskap. I dag er inkludering, synlighet og positiv oppmerksomhet viktigere enn noen gang. Mediene gir muligheter som tidligere generasjoner ikke hadde. Samtidig er det krevende å drive frivillig arbeid i en tid der mye i det offentlige svikter.

Men vi får ønske hverandre lykke til. For byen trenger slike steder. Og slike mennesker.