Privatlivets fred og ensomhet
Dette er hentet fra bladet Hus og bolig nr. 3 fra 2003. Utgis av Huseiernes landsforbund. Med andre ord har jeg oppbevart denne teksten i 23 år fordi jeg synes teksten hadde sin verdi.
Er du blant dem som ønsker deg mer privatliv og derfor går med planer om å plante en diger hekk rundt eiendommen din? En skjerm mot innsyn fra plagsomme naboer? En større frihet for deg og dine fritidssysler? Fint! Sett i gang! Sommeren er en fin tid for å virkeliggjøre slike drømmer. Jeg foreslår at du planter en hekk av lind eller poppel. Den gror garantert kjempefort. Noe med torner er kanskje enda mer effektivt om du vil være helt alene. Nyt sommeren i fred bak din solide skjerm og glem naboenes nysgjerrige blikk.Men ikke glem at høsten engang kommer. Og lite vet du hva den kan komme til å bringe til ditt hus. Kanskje kommer Ensomheten. Når Ensomheten flytter inn blir det brått så god plass i alle rom. Selv den minste stue kjennes stor og tom. Ensomheten fyller snart hver krok i ditt hus og i din hage og trenger seg kvelende innpå deg. Til slutt blir hjemmet ditt både stort og trangt på samme tid. Er du blant dem som bor sammen med Ensomheten har du derfor neppe planer om å plante noe som helst rundt huset ditt.
Hos Kåre flyttet Ensomheten inn den dagen Maja, naboen hans, flyttet på sykehjemmet. De bodde i enden av en liten skogsvei, de to. Han var femti, hun nesten nitti. Han var sterk og rørlig, hun gammel og støl. Begge levde på trygd. Tre hundre meter, en hekk og et bjørkekjerr skilte mellom husene deres. Hver dag var Kåre hos Maja og så til at vedkassa i kjøkkenet hennes var full. I samme slengen så han etter om Maja var frisk. Hver fredag stakk han innom og fikk med seg en handleliste og litt penger, slik at han kunne ta med seg noen varer til henne når han likevel skulle en tur i butikken. Kjerret mellom husene holdt han omhyggelig nede, slik at de begge kunne holde øye med hverandre. dermed kunne Maja følge med fra kjøkkenvinduet sitt om Kåre var hjemme, om han hadde stått opp, om han hadde gjester. Røyk det ikke fra pipa til den ene en kald morgen, visste den andre at noe ikke var helt som det skulle være.
En gang imellom var folk fra hjemmesykepleien på besøk hos Maja. Da hendte det ofte at Kåre stakk innom for å legge noen kubber i ovnen. Latter og kaffelukt fylte det vesle kjøkkenet, og Maja kvitterte med Mariekjeks til alle og håndheklede grytekluter til dem hun likte aller best.
Slik passet de på hverandre – de to naboene – og levde bra med det. alle skjønte at Maja ikke ville klart seg så lenge i det vesle huset i skogkanten uten Kåres daglige omsorg. Mindre tenkte vi vel på at han var like avhengig av henne for å kunne trives i sitt eget hjem.
Da Maja flyttet ut av nabohuset og Ensomheten flyttet inn til Kåre orket han snart ikke å være der lenger. Heldigvis kom Rastløsheten innom en dag, sammen med en god ide: Om ikke lenge flyttet Kåre til en annen kant av grenda., like ved mitt hus. Mellom oss vokste et kraftig orekjerr, sammen skal vi holde det nede, så Ensomheten kan gå rett forbi. La oss håpe at den ikke slår seg ned hos deg. Kanskje du skulle droppe det der med hekken? Ta heller en prat med naboen din!
Noe til ettertanke som min kommentar.