Nye Stavanger Universitetssykehus

Engasjement med tanke på alle dem som må stå i ekstra belastninger i et krevende yrke
Hva årsakene til at det hele ble så hinsides, er, blir fra mitt ståsted en uforståelig greie. Jeg kan ikke erindre at vi for cirka 50 år tilbake hadde slike utfordringer da det forrige SUS ble til. Dette hevdes å vise at mye har endt med å gå «baklengs» inn i framtiden, til tross for den statlige velstanden, der investeringer skjer «utomskjærs» og ikke til innbyggernes beste.
Følgende tekst og vedlegg er sendt til enkelte fagforbund med håp om engasjement:
Vedlagt følger min beskrivelse av det som oppleves å utspille seg på det NYE universitetssykehuset i Stavanger (Nye SUS).
Tausheten fra fagorganisasjonene forbauser meg!
Har noe gått meg forbi, beklager jeg selvfølgelig på det sterkeste.
Jeg har ingen partipolitisk agenda, men opplever at prosessen som har gått forut, må være en skandale av dimensjoner. Dagens situasjon blir som en fortsettelse av det skandaløse.
Derfor – hvor er i dag de tillitsvalgte og deres organisasjoner?
Det hele rammer alle de ansvarsbevisste medarbeiderne sykehuset er beriket med å ha. En digresjon: Dette inkluderer ikke den som sto for den første utsmykkingen av barneavdelingen for kreftpasienter. Her forsto jeg at alt var en formidabel skivebom, slik så mye annet har vist seg å være. Det som var hengt opp, kunne imidlertid enkelt tas vekk, da uforstand antas å ha rådet.
Så fremt dere som organisasjoner ikke har noe å skjule, kom på banen! Ta vare på medlemmene deres, og medvirk til å ta vare på oss som pasienter. Ledelsen synes å være på villspor.
Renteproblemene får Stortingets flertall ta seg av, hvis de bare evner det i dette «fattige» landet. Det kan investeres i «KI-fenomen og datasenter» – også i utlandet – bare ikke i egne, nye universitetssykehus, slik at de kan fungere optimalt.
Det må være alle de «kunnskapsrike» på Stortinget som forstår dette. De som vel har en egen døråpner hvis de blir alvorlig syke? De som i hvert fall tjener så godt at de har større valgfrihet enn alle oss andre.
Det er slik vi har det i et av verdens rikeste land, der vi fortelles at tilliten til det offentlige etter sigende er svært høy.
DET RÅTNE SPILLET – NYE STAVANGER UNIVERSITETSSJUKEHUS – HVORDAN ER DETTE MULIG?
Stavanger Aftenblad har fortalt en historie som er vanskelig å fatte: Samme dag som sykehuset varslet nedbemanning, vedtok styret å øke lønnen til toppsjefen. UTROLIG!
Vi som står utenfor «husets fire vegger», må undre oss over hvordan medarbeiderne klarer å stå i en så krevende arbeidshverdag med en slik ledelse. Og med ledelse mener jeg hele toppledelsen: styrelederen, det øvrige styret og den øverste administrative lederen.
Hvordan kan toppsjefen møte sine medarbeidere med rak rygg når de samtidig får beskjed om at arbeidsplasser skal bort, belastningen øker og usikkerheten brer seg – mens hennes egen lønn går opp?
Det er kanskje ikke så ofte hun møter dem i korridorene. Kontorene til toppledelsen ligger et annet sted, i omgivelser som så langt jeg kjenner til, må regnes blant de mer eksklusive i Stavanger, nærmere bestemt i K8-bygget. En tilværelse et godt stykke unna den virkeligheten de ansatte på gulvet står i hver eneste dag.
Det ble en leiekontrakt på 15 år til 120 millioner kroner! Et av de kjente argumentene var at de da kom nær togstasjonen og derfor kunne bruke kollektivtrafikken. Et forståelig argument, men selve sykehuset bygget de tre–fire ganger lenger vekk fra jernbanen enn da det lå på Våland. Man undres: Hvor mange ansatte på sykehuset hadde hatt utbytte av å reise kollektivt, holdt opp mot det store mindretallet som er i K8-bygget?
Det er vanskelig å få dette til å stemme med et lederskap som skal være tuftet på omsorg, ansvar og respekt for medarbeiderne – og ikke minst for pasientene.
Fakta er oppsiktsvekkende nok: Samme dag som Helse Vest ble orientert om kuttene ved Stavanger universitetssjukehus, der 250 årsverk skal bort, vedtok styret, under styreleder Agnes Landstad, å øke lønnen til sin egen direktør. Neste år vil direktøren tjene rundt tre millioner kroner.
Til Stavanger Aftenblad sier helsedirektør Inger Cathrine Bryne:
«Jeg minner om, det er styret i Helse Vest RHF som fastsetter lønnen min.»
Det er alt hun ønsker å si om at styret onsdag økte lønnen hennes med 4,4 prosent. Samtidig besluttet, som nevnt, styret og ledelsen at utrolige 250 årsverk skal bort.
Men det er nettopp dette som er problemet. Det handler ikke bare om hvem som formelt har myndighet til å fastsette lønnen. Det handler om dømmekraft, holdninger og forståelse for situasjonen organisasjonen befinner seg i.
Det tankevekkende er at samtidig som sykehuset må betale én million kroner i renter hver dag, sier departementet at løsningen bygger på sammenligning med andre sykehus. Departementet sa imidlertid ikke hvilke sykehus.
Kjensgjerningen er at de ansatte på dette sykehuset har omtrent doblet antall skritt per dag sammenlignet med situasjonen på det gamle sykehuset. Korridorene er smalere, det er vanskeligere å manøvrere sengene, og materiell som skal brukes på undersøkelsesrom, må hentes i skap som er plassert ute i korridorene.
Tilbake til den påberopte sammenligningen fra departementet (Dagsnytt 18 den 19. november): Da har med andre ord landet vårt fått flere nye sykehus bygget helt som dette? Hvis ikke blir sammenligningen som påberopes, useriøs og bør da gripes fatt i av de respektive fagforeningene.Med tanke på bemanning og sammenligningen: Å påberope seg slikt i sykehussammenheng vil jeg hevde er svært dristig. Som tidligere kreftpasient kunne jeg sagt mye om at vi mennesker reagerer svært forskjellig, selv om diagnosen heter det samme.
Med andre ord: Vi er som individer ulike. Dermed kan man ikke påberope seg å ha sammenlignet med andre sykehus med tanke på antall årsverk for å skape økonomisk grunnlag for en dårlig løsning som påtvinger renteutgifter på én million kroner per dag.
En sammenligning bør bygges på hva som er avtalt med de ansattes organisasjoner. I gammel tid brukte man tidsstudier som grunnlag for blant annet å komme fram til rasjonelle oppgaveløsninger med tanke på de rådende forholdene på stedet.
I denne sammenhengen, med tanke på departementets argumentasjon, blir det aktuelt å minne om hva tidligere statsminister Erna Solberg svarte på spørsmålet: Hva lærte du om ledelse fra denne tiden?
Hun svarte: «Jeg lærte hvor viktig kommunikasjon var. Vi valgte å være ærlige om hva vi gjorde og om hva vi visste og ikke visste. Ærlighet bygger tillit.»
Jeg ønsker ikke å gjøre dette til et spørsmål om kjønn. Kritikken retter seg mot lederrollen og de valgene som er tatt. Sett utenfra er det vanskelig å oppfatte dette som annet enn en påfallende mangel på respekt for medarbeidernes innsats, belastninger og psykiske påkjenninger.
Hadde jeg selv vært ansatt, ville jeg opplevd dette som en demonstrativ mangel på forståelse – ja, nærmest som en hån. Jeg minner samtidig om at medarbeiderne her av ulike årsaker har fått en tyngre arbeidsdag på det nye sykehuset. Er det også slik ved sykehusene departementet har sammenlignet med, da er det på tide å avvikle dagens modell.
Jeg skriver ikke dette på grunnlag av egen arbeidserfaring fra sykehuset, men av omtanke for alle dem som står på gulvet. Gjennom flere personer har jeg fått innblikk i hva de faktisk står i, dag etter dag. Og dette er dessverre ikke det eneste som gir grunn til bekymring.
Historien om oppstarten av det nye sykehuset er preget av erfaringer som aldri burde ha fått utvikle seg slik de gjorde. Hvor var ledelsen? Hva ble gjort? Og hvem tok ansvar?
Jeg skal la enkelteksemplene ligge her. Fra brukerhold har jeg fått bekreftet at dette var noe de aldri hadde vært med på. Dette er ikke bare løse påstander; dette kan dokumenteres.
Da må spørsmålene stilles: Hvorfor deltok man i prosesser man i ettertid beskriver som noe man aldri hadde vært med på? Hva mente man å kunne bidra med? Dersom man ikke ble hørt, hva gjorde man da? Hvem tok ansvar for å si fra?
Taushet er ikke alltid nøytral. Sett utenfra kan den oppfattes som ansvarsfraskrivelse. I verste fall kan taushet bli en hersketeknikk som hindrer nødvendig innsyn og kritikk.
At ansatte vegrer seg for å uttale seg, kan jeg forstå. De skal tross alt møte på jobb igjen i morgen. De skal stå i en krevende arbeidshverdag og forholde seg til et system de er avhengige av.
Men én ting vil jeg understreke: Det er de ansatte på gulvet som fortjener vår respekt.
Midt i usikkerhet, omstillinger, nedbemanning og økende belastninger møter de på jobb. De tar imot pasienter, ivaretar mennesker i sårbare situasjoner og gjør sitt ytterste for at sykehuset skal fungere. Deres hovedfokus er fortsatt pasientene. Det står det stor respekt av!
Jeg beundrer disse medarbeiderne. De fortjener ledere som ser dem, lytter til dem og anerkjenner innsatsen deres. De fortjener en ledelse som forstår at et sykehus ikke først og fremst er kontorer, styrerom, budsjetter og direktørlønninger.
Et sykehus er menneskene som arbeider der – og menneskene som trenger hjelpen deres.
Når avstanden mellom toppledelsen og dem som utfører det daglige arbeidet, blir så tydelig som her, må noen våge å stille spørsmålene. For hvem er egentlig ledelsen til for?
Til slutt: En stor og oppriktig takk til alle dere som arbeider innen helsefag. Dere fortjener langt mer anerkjennelse, respekt og støtte enn det denne saken gir uttrykk for at dere får.
Takk for innsatsen. Dere står i jobben – for oss alle.
Arild Storm-Ruud, samfunnsdebattant, Egersund