Lønnsøkning – de har søkt innbyggenes tillit!

En prosentvis økning er bra jo høyere grunnlag den har for økningen.

Derfor får våre stortingsrepresentanter en økning på kr. 40.000 pr. år. Det overveiende store flertallet av disse jubler sikkert. Ord som etikk og moral er i ferd med å bli fremmedord i vårt

ordvokabular. Den norske tillitsmodellen slår etter hvert større og større sprekker. Det er bare å minne om at det har vært noen skandaler. Ordinære innbyggere som rammes, de må ta sine små og store kamper pga. smitteeffekten av det som skjer på toppnivå – mtp. etikk og moral.

Tar jeg ikke feil vil økningen også påvirke lønnen til både kommunalt og fylkeskommunalt tillitsvalgte som har søkt innbyggernes tillit.

Dette «smaker» litt som når en erfarer at folk får fallskjermer eller som i det offentlige blir omplassert når tillitsbrudd osv. har skjedd. Omplasseringen tror jeg tilsier at lønnen beholdes.

De blir ivaretatt langt bedre enn de eventuelle medmennesker som har fått sine liv ødelagt av tillitsbruddene.

Det begredelige stanser ikke der, flertallet sentrale politikere forskjellsbehandlet uheldig stilte innbyggere ut fra når de er født. Det negative rammer faktisk noen som ikke hadde de beste oddsene fra før, her tenkes f.eks. på fattigdomsgrensen. Enkelte som ble rammet, de hadde fra før mindre enn hva fattigdomsgrensa viser. Alle i stortingssalen glemte – at å leve under fattigdomsgrensen, det er lite helsefremmende. De har blitt så blaserte at de har glemt at slike faktisk finnes i det rike Norge. Imidlertid, med byråkratene – eventuelt de kostbare konsulentenes hjelp, de klarte også å ivareta endringer i lovverket. Det var jo også slik de fikset fjerningen av eldreombudet som i sin tid ble oppnevnt av HM kongen i statsråd. Dette besto ikke lenge.

I den ene «pengesaken» gjaldt det overveiende sannsynlig flest kvinner som hadde vært alene med omsorg for funksjonshemmede barn. SSB kan ikke engang vise til hvor få som berøres av forskjellsbehandlingen. Nevnt mtp. det lille omfanget av besparelser de må ha vært ute etter. Ble vedtatt på andre og uheldig stiltes bekostning.

I den andre saken gjaldt det personer som ut fra ulike årsaker hadde fått uføretrygd på et bestemt tidspunkt.. Reflektert hvordan det står til med flere kommuners virke innen helsesektoren har det neppe blitt bedre å være uføretrygdet i aldersgruppen som ble valgt vekk. Likevel forskjellsbehandles noen av disse negativt mtp. pensjon pga. fødselsår og «uføreår».

Dette skjedde faktisk i pensjonsforliket. De var så bevisste og grundige at dette ikke rammes av Diskriminerings- og likestillingsloven. Det hele skjedde fra tillitsvalgte som selv ikke blir berørt av forskjellsbehandlingen, og som har et langt bedre utgangspunkt mange ikke vil ha når det gjelder pensjon.

Dette skjedde også uten at det har vært mulig å avklare om tillitsvalgte i våre organisasjoner faktisk så hva som skjedde. Så lenge en selv har det ganske greit, ikke er blant de pengemessig uheldig stilte i samfunnet, så er det i en blasert hverdag kjapt å glemme at slike finnes. Selgere av f.eks. Er lik Oslo eller Asfalt står neppe på stortingets eller rådhuset trapp i forsøk på å få solgt sine blader. Kan hende den unisone stillheten skyldes at det er for mye samrøre, politikere som medvirkere i våre organisasjoner?

En digresjon for å illustrere at våre egne brukerrepresentanter også kan «glemme»:

Det er bare partiet Rødt som har beholdt bakkekontakten mtp. lønnsøkning for «overklassen».

Hvor de var i pensjonsforliket vites ikke.

Samfunnet har fått regler som skal sikre lik tilgjengelighet, som skal sikre uheldig stilte det samme utbytte av å få stimuli i hverdagen når noe gjøres som bla. helsebringende tiltak til innbyggernes beste. Våre brukerrepresentanter og lokale tillitsvalgte glemmer å ivareta hele fellesskapet der private stiller opp med kapital.