KOFA-saken - hva betyr taushet?

NÅR MAN IKKE GIR SVAR, HVA FORTELLER DET?

Tausheten er påfallende. Jeg har henvendt meg både til Revisorforeningen og NKRF – Norges Kommunerevisorforbund, som er en faglig interesseorganisasjon og et kompetanseorgan for kontroll og revisjon i kommuner, fylkeskommuner og annen offentlig virksomhet. Ingen av dem har funnet det nødvendig å gi et reelt svar. Det er vanskelig å forstå.

Bakgrunnen for henvendelsene er kontrollutvalgets ønske om at Rogaland Revisjon skulle revidere seg selv – for andre gang. Kostnaden skal etter det opplyste være rundt en halv million kroner.

Dette er ikke en bagatell. Det handler om bruk av offentlige midler, om kontroll, uavhengighet og om hvordan tillit til revisjonsordningen skal kunne opprettholdes. Likevel er det ingen som ønsker å kommentere problemstillingen. For mange vil dette umiddelbart reise spørsmålet om «bukken og havresekken». Selv om det selvsagt kan finnes faglige og juridiske forklaringer på organiseringen, burde nettopp slike spørsmål møtes med åpenhet og faglige argumenter – ikke taushet.

Taushet skaper ikke tillit. Tvert imot. Når fagorganisasjoner, kontrollmiljøer og andre som burde kunne bidra med faglige vurderinger, velger ikke å svare, blir det legitimt å spørre hva som ligger bak. Taushet kan selvfølgelig ha mange årsaker. Men for den som ber om svar, oppleves den lett som unnvikelse. I verste fall som en måte å unngå ubehagelige spørsmål på.

Miljørettet helsevern – hvorfor kom svaret aldri? Rogaland brann og redning IKS, ved Avdeling miljørettet helsevern, skal ivareta helsevern knyttet til faktorer i miljøet som direkte eller indirekte kan påvirke helsen. Også her ble det bedt om svar.

De kom inn i saken på et senere tidspunkt. Min vurdering er at deres involvering kan ha fått den virkningen at oppmerksomheten ble flyttet bort fra kommunens manglende vedlikehold. Det er en alvorlig påstand, og nettopp derfor burde den vært møtt med en forklaring. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få svar. Svaret kom aldri. Hvorfor? Det er et enkelt spørsmål. Og når det ikke besvares, blir spørsmålet bare viktigere.

Alle tre burde kunne mene noe! Uavhengig av hvordan KOFA-saken til slutt ender – og uavhengig av størrelsen på et eventuelt gebyr – burde alle de tre forespurte kunne ha en faglig eller prinsipiell mening om problemstillingene som er reist. Dette handler ikke bare om utfallet. Det handler om måten offentlige saker behandles på. Det handler om hvorvidt kontrollmekanismene faktisk fungerer. Om uavhengighet betyr det vi sier at det betyr. Om offentlige midler forvaltes på en måte som tåler offentlighetens lys. Og om innbyggere som stiller kritiske spørsmål, faktisk får svar.

Og hvor er lokalpressen? Når tausheten blir så gjennomgående, melder et annet spørsmål seg: Hvor er lokalpressen?

En fri og uavhengig lokalpresse skal ikke bare videreformidle det makthavere, administrasjon og offentlige organer sier. Den skal stille spørsmål. Den skal undersøke. Den skal utfordre. Den skal hente inn motforestillinger og sørge for at offentligheten får se mer enn én side av en sak.

Særlig når det gjelder saker med betydelig offentlig interesse.

I KOFA-saken kan lokalpressen vanskelig beskyldes for å ha vært overdrevent ivrig. Det er påfallende. For dersom pressen ikke stiller de kritiske spørsmålene – hvem skal da gjøre det?

Dette handler om tillit til lokaldemokratiet. Det viktigste er likevel ikke én enkelt sak. Det handler om hvordan vi ønsker at lokaldemokratiet skal fungere. Tillit oppstår ikke fordi offentlige organer ber om den. Tillit må fortjenes gjennom åpenhet, etterprøvbarhet og vilje til å svare – også når spørsmålene er ubehagelige. Når kritiske spørsmål blir stående ubesvart, når svakheter i saksbehandlingen ikke blir utfordret, og når ansvarlige aktører kan velge stillhet uten at noen stiller spørsmål ved det, svekkes den tilliten gradvis. Det samme gjelder våre folkevalgte. Hvorfor har så mange valgt stillhet? Er det fordi de mener saken ikke fortjener oppmerksomhet? Fordi de ikke kjenner saken godt nok? Eller fordi det er enklere å la være å ta stilling?

Og når vi nærmer oss lokalvalg, er det kanskje også lov å spørre:

Regner noen med at velgerne uansett stemmer som de alltid har gjort? Det bør i så fall være en farlig antakelse. Velgere har krav på politikere som ikke bare er synlige når det er enkelt, men som også tør å stille spørsmål når noe skurrer.

Til slutt – en liten digresjon. Lokalavisen har varslet en prisøkning. Da er det naturlig å spørre hva man egentlig betaler for. Forhåpentligvis ikke bare kjendisstoff, lett underholdning og innhold som skal inspirere oss til å «finne tilbake til røttene». En lokalavis har en langt viktigere oppgave enn det. Den skal være en del av lokaldemokratiets kontrollmekanisme. Den skal grave der andre helst vil slippe. Den skal stille spørsmål når svarene uteblir. Og den skal være en kanal også for den innbyggeren som mener at noe ikke er som det burde være.

For når alle tier, blir det desto viktigere at noen spør: Hvorfor? Det er nettopp slike spørsmål som skaper offentlighet. Og uten offentlighet – ingen reell kontroll. Uten kontroll svekkes tilliten.

Og uten tillit svekkes selve fundamentet for lokaldemokratiet.