Hallo dere blogglesere!

Først av alt må jeg takke dere. Helt uventet kan min medhjelper gjennom mer enn et år fortelle, etter et års virksomhet er lesertallet oppe i 1.600. Dette har skjedd nærmest uten noen form for markedsføring. For meg både uventet og gledelig, Selvfølgelig et opplevd positivt tall. Kan jeg øyne og passere 2.000 ved overgangen til 2027?

Systemet kan også fortelle noe om hvilke sider som f.eks. leses minst. Dette gjør at man mot slutten av året kan gjøre en vurdering mtp. både temaer, dettes innhold, kan hende også uttrykksformen.

Mtp. foranstående er det kjekt å kunne fortelle at jeg også har fått med meg nok en medhjelper. Hun er bare 18 somre gammel, har et særdeles godt omdømme, ergo da har jeg begge kjønn representert. Derved også to aldersgrupper og til siste meg selv på 81 år.

I samme forbindelse kan jeg som gammel mann fortelle, nok en ung dame stiller opp. Da i et helt annet prosjekt. Hva dette ender med er i øyeblikket ikke helt avklart. Målet er imidlertid en bok, enten for lesning her på bloggen, et annet nettsted eller som utgitt bok. Bokens hovedhensikt er å vise vanskeligstilte at det kan nytte selv om man står i «motbakke» i samfunnet.

For at dette skal gi troverdighet overfor denne ganske så store gruppen i vårt velstandssamfunn må jeg være både ærlig og åpen. Dvs. jeg må innom det å være født annerledes, hvordan jeg holdt meg «flytende» i en noe «spektakulær» ungdomstid, hvordan jeg oppnådde å gjøre det man med et voluminøst ord kan kalle yrkesmessig karriere. Skjedde til tross for noen «saftige» livskriser på samme tid. Selv med tanke om livsslutt gikk det bra. En av hovedårsakene i en av periodene var at jeg hadde en sjef, hun ga meg nærmest blanko-tillit da jeg trengte det mest. Ytterligere en svært god kollega som var jurist, hennes forløsende ord var en gang, Arild, bare fortsett, jeg skal ta meg av dette. I det samme tidsrommet fantes det også en psykiater. Hans ord ble, Arild, du må avgjøre hva vil du med livet ditt?

For mange år tilbake, ca. 20, en markedssjef i et forlag, hun sa, dette er så spesielt, så ulikt alt annet, dette må du skrive om. De nevnte 20 årene, de stoppet ikke opp selv om ideen en gang var at jeg skulle leve et stille liv. Samfunnet var selvfølgelig i endring, merkelig nok, det var mye negativt. Også andre så dette, ga det til kjenne. Utviklingen synes bare å fortsette.

Mtp. de jeg egentlig skriver for i det nevnte prosjektet er å si: Jeg har vært heldig, har truffet en godt voksen leder, han og de to unge damene gir gode håp om framtiden. Derfor, gjør som jeg noen ganger har gjort, selv om det kan virke nytteløst, gjør forsøket, og om nødvendig – gjør det igjen.

Så håper jeg vi alle kan nå noen mål. Jeg er heldig, er som nevnt beriket med to unge hjelpere.