"Gal manns verk"

Dette er et uttrykk jeg minnes ble brukt før likestillingen – heldigvis – gjorde sitt inntog i samfunnet. Likevel står vi nå, som innbyggere i fylket, overfor et prosjekt som fremstår nettopp slik, selv om det også er damer med i galskapen. Dette har sitt utspring politisk. En kan undres: Hvordan fikk det sitt flertall?

Det nye sykehuset i Stavanger må betale lånerenter på ca. 484 millioner kroner og avdrag på ca. 215 millioner kroner. Dette til tross for at sykehuset ennå ikke er ferdig utbygd. Dette er den hårreisende politiske modellen. Hver og en av oss som får en henvisning eller blir øyeblikkelig innlagt, representerer både en inntektspost og en utgiftspost. Vi må bare være overbevist om at de som ivaretar denne typen forretningsvirksomhet, har bedre moral enn det som kan erfares i en del andre bransjer. Moralen der er på vikende front når kostnadene kommer og plager resultatene.

Parolen må være en vesentlig endring, og arbeidet må forberedes fram mot neste stortingsvalg. Vår rike stat må bygge landets sykehus gjennom ryddige anbudsprinsipper, der faglige erfaringer er vektlagt. Det vil tjene folket godt, nær sagt på alle måter. Med vårt kjempestore oljefond burde dette være en god investering til alle innbyggeres beste. Mange kontroverser kan også unngås. Ledelsen behøver heller ikke å være de glupeste når det gjelder finansiering eller økonomi. Smarte løsninger for å få «endene til å møtes» blir ikke et tema. Konstruktiv konkurranse på det medisinskfaglige må komme i høysetet. Dette hevdes ikke å ha noen partipolitisk agenda, men å være fundert på sunne holdninger.

Samfunnet utenfor det nye sykehuset gjør seg i dag sine erfaringer: På den ene siden får man hjelp, men det følger også et stort «men» – blant annet når følgende skjer:

• Ansatte slutter, og årsakene skal være at flere opplever å slite seg ut, og at de faktisk hadde det bedre på det gamle sykehuset.

• Taxisjåfører forteller om frustrerte passasjerer som de henter på det nye sykehuset.

Foranstående har noen overskyggende elementer ved seg. De må innebære at inkompetent brukermedvirkning kan ha medvirket. Det forutsettes også at demokratiet har fungert ved at alle aktuelle brukermedvirkere har blitt hørt, eventuelt det motsatte, det vil si at de verken er blitt hørt eller at synspunktene deres er blitt vektlagt.

Noen må ha ansvaret for «gal manns verk». Få det fram i dagslyset, og la det bli læring av slikt med tanke på en ny eier- og finansieringsløsning som passer inn i vårt rike land. La oss bruke penger før diktatoren hos naboen setter i gang, slik det er gjort andre steder.

Plutselig oppstår behovet for vekseldrift mellom gammelt og nytt sykehus, og kostnadene bare løper videre. Som en konsekvens av denne utviklingen ser vi igjen at «bysykehuset» for Egersund og omegn trues av nedleggelse, nok en gang. Det vurderes ansettelsesstopp av økonomiske årsaker. Hva gjør det med dem som allerede er på jobb og har masse utfordringer?

Det som er bygget i Stavanger, har allerede fått et negativt omdømme på folkemunne. Dette kan føre til at mange vil tenke seg nøye om, kanskje flere ganger, før de søker stillinger i denne bransjen – en av samfunnets aller viktigste. Det ville føre for langt å ramse opp hele det negative bildet, men noen stikkord er nødvendige:

Gåavstandene er betydelig lengre enn tidligere, noe som medfører at ansatte tilbakelegger flere tusen skritt per vakt. Dette kan få konsekvenser både for effektivitet og arbeidsbelastning. Det rapporteres om utilstrekkelige garderobe- og parkeringsfasiliteter. Korridorene er smalere enn ved gamle SUS, noe som skaper utfordringer ved transport av senger. Flere av godene som ble lovet i forbindelse med etableringen av Nye SUS, har dessuten vært preget av tekniske problemer.

«Kloke hoder» må en gang ha forgapt seg – og det samme gjelder andre med vedtaksmyndighet. Ingen sykehus kan drives etter en ren inntektsmodell. Faglig forankrede anbudsprosesser, forhandlingsbaserte personellkostnader samt sunne, faglig gode og rasjonelle løsninger må være de bærende virkemidlene. Totalbildet må være at alt skjer til beste for pasientene og de ansatte.

Derfor må det spørres: Har brukermedvirkning på lavere nivå enn avdelingsledelse faktisk vært involvert?

Helhetsbildet – situasjonen og utfordringene – viser tydelig at dagens styringsmodell og tankesett har gått ut på dato. Denne modellen må avvikles. Det må skaffes nødvendige midler, sykehuset må ferdigstilles, og både styre og ledelse må erstattes med personer som evner å ta ansvar til beste for brukerne og de ansatte.

Dagens løsning i det som er bygget, vitner om manglende helhetlig tenkning. Hvorfor ble det ikke planlagt og bygget videre på tidligere erfaringer? Flere kan ha fungert som «bjellesauer» for selverklærte besserwissere. Resultatet er intet mindre enn skandaløst.

Hva med å organisere en protestaksjon?