Budsjettkamerater skal ivareta alt det ovenstående. Men kan vi egentlig stole på dem som også bløffet seg til makten?

Alle burde bekymre seg, fordi dette stadig ikke blir et godt samfunn å leve i for alle. Det blir et samfunn med dårlig sammenhengskraft, der vi ikke lenger lever i samme «verden». Derfor blir også følgende stadig viktig i kommune-Norge, selv om det går så ufattelig tregt: Det kan undres: Hvorfor gjør det det? Dette må derfor ha med både etikk og menneskesyn å gjøre. Det er jo fastslått at god livskvalitet er bra for kommuneøkonomien. Hvorfor er det da så vanskelig?

1. Noreg har forplikta seg til å følgje FN-konvensjonen om rettane til menneske med funksjonsnedsetting. Hovudformålet til konvensjonen er å fremje, verne om og sikre at menneske med funksjonsnedsetting har full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettar og grunnleggande fridommar, og å fremje respekten for den ibuande verdigheita deira. Dei grunnleggande menneskerettane og fridommane CRPD beskriv, er dei same rettane som alle andre har.

2. Et av hovedprinsippene for bærekraftsmålene er at ingen skal utelates («Leave no one behind»-prinsippet). Derfor gjelder målene for alle, og har spesielt fokus på å inkludere sårbare og tidligere ekskluderte grupper som jenter og kvinner, mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter og urfolk. Mennesker med nedsatt funksjonsevne er altså en konkret nevnt gruppe som skal hensyntas i arbeidet med bærekraftsmålene.

Dette har også med økonomi å gjøre: For den rike, som kan kjøpe det meste, og for den på midten, som kan ha det greit. Imidlertid blir det for dem som lever tett på eller under fattigdomsgrensa, et «dem der oppe og oss her nede». Hovedpoenget er at forskjellene bare øker, hvert eneste år i dette landet. Hvor ble det av intensjonene?

Noen av disse rundt fattigdomsgrensa er plassert slik av vår egen regjering. Disse er født rundt 1954 og har for eksempel en gang vært enslige forsørgere med funksjonshemmet barn. Derfor ingen pensjonspoeng. Ofte da med minimumsbidraget fra det offentlige fordi barnefaren ikke betalte det fastsatte bidraget.

Den andre gruppen ble uheldigvis uføretrygdet på et bestemt årstall.

Samme spørsmål: Hvor ble det av intensjonene?

Begge disse gruppene ble nedprioritert av daværende minister Tonje Brenna, som med et smil orienterte om pensjonsforliket. Falskheten lenge leve må være et mantra. Vel, hun rettet ikke opp, slik både statsminister og finansminister måtte gjøre da de i valgkampens hete bløffet velgerne, noe også SV gjorde. De med rød politisk farge som i dag har makten, skryter av flere tiltak, men glemmer dem som nærmest er helt nede. Enkelt: Du hører aldri noe fra disse. Organisasjoner som skulle ivareta disse, er også tause i begge disse to sakene. Hvorfor er det slik, kan en undres? En forklaring: De som er under de rike, har det så greit at det blir enkelt å glemme dem nederst på inntektskurven. Vi er et blasert folk. Økonomien er så god at vi kan «stelle pent» i hele fem år med tilflyttere fra andre land. Å stille krav om å lære norsk på få måneder er en uting. De som virkelig vil og ønsker, fikser nemlig det. Å se til Finland, det er «farlig det». Her skal vi utrede; det er jo «farlig» å ta lærdom av andre. Skal vi tro det handler om et politisk mindreverdighetskompleks hos våre øverste ledere? Eller er vi så naive at vi ikke evner å se at andre kan lykkes, være bedre enn oss?

Økonomiteorien kan virke intuitiv: at rikdom «drypper ned» fra toppen. Historisk sett har det ikke fungert slik, og det vil aldri komme til å gjøre det. Dette vet de fleste, men unnlater å si det. Hvorfor?