Er dette kun et storbyproblem
Frelsesarmeen i Oslo ser mye grums. Et eksempel er utenlandsk arbeidskraft som blir utsatt for svært dårlig ledelsesmoral. La meg tegne et eksempel: Snekkeren får ansettelse hos et selskap som viser seg å være mindre enn han var klar over, og eierne er utenlandske.
Han kan derfor ende opp med ikke å få overtidsbetalt, kanskje heller ikke lønn. Da blir det håpløst å betale leien for boligen han leier av arbeidsgiveren. Ergo blir han satt på gata. Snekkeren har ingen ressurser til å gjøre grep. Hva da?
De i Frelsesarmeen som forsøker å hjelpe hardt arbeidende nye landsmenn, har et utall saker å vise til, blant annet av dette slaget. Det skjer også at de det gjelder, ikke har vært her lenge nok til å ha rett på dagpenger. Hva da?
Med andre ord: Dette er ikke noe som nødvendigvis synliggjøres når den norske tilliten henges så høyt i undersøkelser. De kan i praksis føre oss «vanlige» bak lyset.
Med tanke på egne erfaringer stiller jeg meg uforstående til disse målingene.
Selv offentlige personer har til slutt måttet erkjenne offentlig at de har løyet eller utvist dårlig dømmekraft. Når det gjelder dette med dømmekraft, må det ha blitt sagt for å dempe tyngden av løgnen. Jeg tenker at dårlig dømmekraft har en annen bakgrunn enn ren løgn i det offentlige rom.
En kan nærmest undres: I hvilke miljøer har løgnen blitt foretatt, og hvorfor?
Dette skriver jeg for å synliggjøre et problem som rammer uskyldige. Naturlige spørsmål blir derfor:
Hvor nøye er vi som privatpersoner når vi søker etter foretak for å få utført arbeid i egen bolig eller på hytta?
Hvor nøye er bedriftsledere når de skal skaffe seg arbeidskraft fordi oppdragsmengden er stor der og da?
Vi forsøker naturligvis alle å være kostnadsbevisste. Med andre ord kan vi raskt glemme naturlige kontrollpunkter når prisen oppleves som grei og konkurransedyktig sammenlignet med andre tilbud.
Svart arbeid behøver nødvendigvis ikke å framstå så tydelig som det vi en gang erfarte i vår tidligere bolig i Oslo. Vi var klare på at svart arbeid ikke var et tema. Det var merkbart at interessen svant. Det kom ikke noe tilbud.
Med andre ord bør et situasjonsbilde derfor alltid inneholde enkelte kontrollpunkter. Jeg ville for eksempel ha bedt om skriftlig bekreftelse i tilbudet på at:
De ansatte ikke var innleid via et annet foretak.
De som skulle utføre jobben, hadde nødvendig fagkompetanse.
Foretaket var registrert i Merverdiavgiftsregisteret og Brønnøysundregistrene.
Foretaket gjerne også kunne oppgi referanseprosjekter for lignende arbeid.
Hensikten med dette er å sortere ut useriøse tilbydere og gjøre det noe vanskeligere for slike aktører å operere i markedet. Selv dokumentforfalskning kan bli vanskeligere på denne måten. Å kryssjekke de formelle opplysningene kan være en god kvalitetssikring, også for å unngå senere problemer dersom det oppstår reklamasjoner.
Det foregående har sammenheng med at selv uriktig adressebruk kan passere hos myndighetene.
Jeg kan dokumentere eksempler fra «beste vestkant» og fra områder nær Slottet. Med andre ord kan selv en svært tillitvekkende kontoradresse være villedende. I dagens samfunn kan man derfor ikke være forsiktig nok.
Det er beklagelig at utviklingen går i denne retningen. Jeg antar at det gjør noe med mange av oss. Dette med «stilling og stand» gjelder kanskje ikke lenger. Muligens kan vi takke offentlighetsloven og et uredd medieapparat for dette?
Selv når et ordensselskap gir et svært betydelig beløp til et svært godt formål, dukker medlemmers dårlige dømmekraft opp i erindringen. Da blir man minnet på taushetens hersketeknikk. Det er tydelig at gode målsettinger ikke har nådd fram hos disse medlemmene.