Alt har sin pris

Etter å ha mistet svært gode og nære venner som en har hatt i flere tiår, erfarer en at ensomheten tærer på. Nære dødsfall som i denne sammenheng – det er nesten så en begynner å angre på at en var så kompromissløs når det gjaldt etikk og moral. En spør seg: Hadde jeg i alle disse årene håndtert å leve med meg selv hvis jeg hadde gått på akkord med egen selvrespekt? Lukket øynene for det jeg både så og erfarte tett på, ja, også ble berørt av? Lagt til side tanken: Sier ikke jeg ifra, er det neppe andre som gjør det. Ergo blir det null søkelys på det som samfunnsmessig burde vært annerledes. Umulig å vite, da det ikke ble forsøkt å gå på akkord med egne holdninger og tanker.

Ensomhet er flerdelt. Fravær av menneskelig kontakt – den eneste en har, er nærmest daglig kontakt med egen livsledsager. Takket være kjærligheten gir dette mye. Imidlertid blir det å kommunisere med likesinnede et savn. Når det er svært få igjen, og reiseavstanden er stor, «tørker» telefonkontakten nokså mye ut, selv om vennskapet er der.

Med en komplisert synsnedsettelse blir en også avhengig av noe mer bistand. Dette begrenser både handlingsrommet og egen bevegelighet. Sagt på en annen måte: Selvstendigheten, som tidligere en gang var en søyle, må sies å ha forvitret. Det en kan si å ha noe igjen av, er kun selvrespekten. Gleden over livet, det å leve, og det at en helsemessig ellers har vært ganske så heldig de to siste tiårene, er jo svært bra. Å kunne si at en er økonomisk uavhengig, er jo et kjempegode. Med barnebarn og bonusbarnebarn burde en også se seg som heldig. Imidlertid har disse sine liv bestående av jobb, barn, bolig, studier, kort sagt det meste, samt også etablerte behov for det jeg vil kalle nettaktivitet. Her tenker jeg på opparbeidede behov for kontakt med sine på egen alder, følge med på interesser, kort sagt behovet for mye skjermtid. Det gir ungdom en naturlig opplevelse av å ha dårlig tid, derved blir en del annet nedprioritert. Det skjer nærmest ubevisst.

Ubevisst vet en at de eldre likevel er der. Per i dag er dette ukomplisert, ergo ikke en del av tankene eller samvittigheten. Det kan nesten sies at det erfares slik sangen «Den store dagen» beskriver det. Til det siste ensomhetspoenget: Havner man på institusjon, vil andres tidstyver likevel være der, i hvert fall hos alle de som selv ikke har begynt å føle på at årene har kommet. Hvis denne «skaren» allerede har skrumpet inn, ja, da blir nok overveiende dagen din bare fylt med ventetid.

Avslutningsvis, og noe å tenke over: Hvordan har da våre nye landsmenn det, de som har kommet hit uten å være flyktninger, for eksempel fordi de ikke ønsker at egne barn skal vokse opp i fedrelandet de har forlatt? De har overveiende også forlatt egne foreldre, muligens også søsken. Hva når disse på et tidspunkt møter «høye terskler» i form av vanskeligheter? For eksempel en arbeidsgiver som må nedbemanne fordi oppdragsmengden svinner på grunn av økte driftskostnader. Da hjelper det lite å høre fra «landsledelsen» at Norge trenger arbeidskraft. Mange som søker arbeidskraft, er engstelige med tanke på å ansette nye landsmenn. Det en sørkoreansk venn mente å erfare for mer enn tretti år tilbake, er slik ennå. Fagutdannelse og erfaring hjalp lite den gang, ja, også medlemskap. Slikt erfares også i dag. Generelt har vi ikke blitt bedre, oppleves det som.

Imidlertid er det en stor forskjell: Har du kommet hit som flyktning, stiller mye seg annerledes.

På sin måte synes alt å bli enklere både på lokalplanet, det vil si i kommunen, og i NAV-systemet. I sin tid ble ukrainske flyktninger som kom hit med kjæledyr, nevnt som et eksempel. De ble tatt godt hånd om, og staten brukte over 60 millioner på kjæledyr før noen våknet.

Har de som beskrevet kommet hit som arbeidssøkende, teller antall dager på kalenderen når rettighetene dine skal avklares – med tanke på varig oppholdstillatelse, som er et poeng for NAV.

Sentrale og lokale politikere «slår om seg» med varianter av slagord, for eksempel «Sammen for alle». Slike blir jo bedragerske så lenge man i praksis ikke lever opp til dette. På den andre siden glemmer de fleste slike slagord etter en tid. De finnes bare på et brevark eller på en nettside; de betyr egentlig ingenting.