Veiledningstorget – et savn for innbyggerne

Noen ganger er det først når noe blir borte at vi ser verdien av det. Slik oppleves det nå etter at Veiledningstorget i kommunen er blitt historie.

For oss som innbyggere, og særlig for dem av oss som lever med funksjonsnedsettelser, var dette et sted som faktisk fungerte. Under ledelse av en svært dyktig medarbeider, fikk mange hjelp, støtte og avklaringer som ellers kan være vanskelige å oppnå i møte med kommunens systemer. Både hun og de andre på Veiledningstorget leverte en innsats som gjorde en forskjell i hverdagen.

Det var ikke perfekt – lokalene burde helst vært i første etasje – men tilbudet var likevel optimalt innenfor rammene som fantes. De ansatte var tilgjengelige, hjelpsomme og løsningsorienterte. Spørsmålet jeg sitter igjen med i dag, er om de kanskje var for hjelpsomme. For i kontrast til dette opplever mange nå at viktige funksjoner i kommunen er fraværende eller lite tilgjengelige.

Når svar uteblir
Flere erfaringer peker i samme retning:

• Brev og e-poster får ofte ingen respons.
• Mottaksbekreftelser, som skal være en selvfølge, uteblir.
• Vanskelige spørsmål blir ikke besvart, men heller skjøvet unna.
• Klager blir ignorert, og i noen tilfeller håndteres de til og med av den samme personen klagen gjelder.

Slike praksiser svekker tilliten til kommunen og gjør det vanskelig for innbyggere å oppleve reell brukermedvirkning.

Lokalpressens rolle
Jeg tror også lokalpressen har en viktig rolle å spille. Ofte fremheves de gode historiene – de vellykkede prosjektene og initiativene. Men innbyggernes levekår og opplevelser av kommunens tjenester fortjener like mye oppmerksomhet. Mer undersøkende journalistikk ville kunne bidra til å styrke både administrasjonen og det politiske miljøet, til det beste for fellesskapet.

Til ettertanke
Det er synd at kommunen mistet en av sine beste medarbeidere og ledere – sett fra et innbyggerperspektiv. Erfaringene fra Veiledningstorget viser at det er mulig å skape et møtepunkt der innbyggere faktisk blir tatt på alvor og får nødvendig hjelp. Når slike arenaer forsvinner, svekkes også kommunens omdømme – både lokalt og utenfor Egersund.

Spørsmålet er: Hvem tar nå ansvaret for å sikre den tilgjengeligheten, åpenheten og støtten som innbyggerne trenger?