Vanlige folk – men bare noen av dem?

Norge er et av verdens rikeste land. Oljeformuen vokser stadig, og politikerne skryter gjerne av sine løsninger for folk flest. Men hvor inkluderende er egentlig disse løsningene? Når det først ble politisk rabalder etter at kjæledyr fra Ukraina hadde kostet staten 65 millioner kroner, sier det sitt om prioriteringene. Da stilnet debatten – i motsetning til stillheten som fortsatt råder rundt en langt viktigere sak: fattigdomsgrensen, og hvem som faller under den.

Når fødselsår avgjør verdien av din innsats

Stortinget og regjeringen har vedtatt en ny pensjonsordning som skal gi noe mer til enkelte grupper – spesielt uføre født mellom 1954 og 1962. I snitt får disse 6000 kroner mer i året. Det er bra. Men hvorfor gjelder dette ikke for de som er født før 1954? Er de ikke "vanlige folk"?

Spesielt kvinner er hardt rammet. Mange i denne aldersgruppen har vært hjemme med funksjonshemmede barn. Uten barnehagetilbud, uten mulighet for arbeid, uten formell utdanning, men med full omsorgsbelastning – og null pensjonspoeng. Hvorfor? Hva sier det om verdien samfunnet setter på deres innsats?

Gjentatt forskjellsbehandling

Dette er ikke første gang denne gruppen blir forbigått. Når slike vedtak skjer nærmest i stillhet, er det gjerne fordi de rammede ikke står på barrikadene. Det er en tapt kamp for mange – men ikke en uviktig en.

Å bli ufør før 1954 betyr i praksis å stå igjen med dårligere pensjon – uten reell kompensasjon for reformer som skulle sikre «alle» en anstendig alderdom. Det handler ikke bare om tall i et budsjett. Det handler om menneskeverd, rettferdighet og sosial likestilling.

Ord uten handling

Arbeidsminister Tonje Brenna sier at pensjonene skal «holde tritt» og sikre anstendig liv for uføre. Det er fine ord. Men hvorfor gjelder ikke dette de som er født før 1954? Hvorfor brukes fødselsår som sorteringsverktøy når budsjettkabalen skal gå opp?

Det virker som om prinsippet «nå er det vanlige folk sin tur» er blitt et tomt slagord – og at «alle skal med» egentlig betyr «alle vi velger å regne med».

Enkle løsninger – ignorert

Hva om man i stedet for å innføre byråkratiske tillegg og støtteordninger, heller fjernet skatten for de som faktisk lever under fattigdomsgrensen? Det ville spart både tid og ressurser – og gitt umiddelbar hjelp til de som trenger det mest. Men slike tiltak glimrer med sitt fravær.

Hvor er stemmene til de som skal tale deres sak?

Organisasjoner som arbeider med kvinnehelse, funksjonshemmede og pårørendes rettigheter er for tause. Hvorfor tas ikke dette opp på dagsorden? Hvorfor krever ingen svar? Det er slående hvor lett det er å glemme de som ikke roper høyest – og hvor systematisk disse stemmene ties i hjel.

Når fortiden formes av framtiden

Det er på tide å minne beslutningstakere om noe enkelt, men viktig: Fortiden former framtiden. De som har gjort sitt for samfunnet – enten det var ved å pleie barn med spesielle behov, eller som uføre etter et langt liv – fortjener mer enn tomme fraser. De fortjener respekt, verdighet og lik behandling.

Å bli ekskludert på bakgrunn av fødselsår er ikke bare urimelig – det er diskriminerende. Og det sier mye om hvordan vi i praksis definerer «verdighet» i velferdsstaten Norge.