Tempelridderordenen i Norge

Noen betraktninger om 46 år som medlem og hvorfor en avgjørelse om å avslutte medlemskapet kom.

Det ble en tung avgjørelse. Jeg var, bygget på erfaring, klar over at flere, la meg omtale det som venner, da nærmest automatisk ville bli fraværende. Jeg mente likevel, denne avgjørelsen måtte tas. Som en digresjon, nærmest det samme om skjedde personer som trakk seg ut av noen sære menigheter i Eigersund. Heldigvis, det skal ha endret seg de siste årene.

Det ble ugreit å skulle være ambassadør for noe der jeg mente utviklingen gikk i helt feil retning. Sagt på en litt annen måte, utviklingen internt ble opplevd på sin måte å speile det negative i samfunnet vi lever i. Jeg tenker på statsråder som hadde vært juksemakere, tenker på det utall av avsløringer der folk man skulle «se opp til» viste seg å fare med usannheter og uriktigheter

Jeg ville rett og slett ikke være med på dette som så klart speilet samfunnets utvikling.. I hvert fall ikke der dette ble skjult mtp. rekrutering av nye medlemmer. Eller for den saks skyld, at behovet for medlemmer endret de historiske og høye etiske verdier man tidligere hadde stått for og rekruttert etter.

Etter manges syn, kristenheten ble i de senere årene mer og mer tydeliggjort. Likevel brøt man med den etikken og moralen som skulle ligge i dette. Selv om jeg hadde et noe annet ståsted, jeg mente og mener dette ble feil. Derfor min avgjørelse.

Mtp. seremonier og ritualer, jeg har en gang avlagt et taushetsløfte vedr. dettes innhold. Det har jeg tenkt å fortsette med å holde. Imidlertid, det jeg mener ikke har samsvart med hva jeg en gang fikk forståelse av at skulle være noe vesentlig av verdiinnholdet, det har jeg ingen taushetsforpliktelse til eller om. Jeg tenker på åpenheten som nå praktiseres i form av bilder med personer iført graddekorasjoner så man skulle tro de var nærmest kongelige eller militære helter.

Vi mennesker er ganske forskjellige, kan ha ulike ståsted og meninger om hva som er god etikk og god moral. Fra gammelt av, da var også i denne ordenssammenheng begrepet Å være en mann av ære, det ble noe man bestrebet seg på å være. I dag, selvfølgelig et helt utgått verdibegrep.

Med mine over 80 år erkjennes at den tiden da man f.eks. bekreftet en muntlig avtale med et håndgrep, den tid er forbi. Det var en gang det var slik før det skriftlige dokumentet forelå. Det gjorde noe med oss da vi i den sammenheng så hverandre inn i øynene når man tok hverandre i hånden som en bekreftelse. Jeg kan ennå erindre siste gang det skjedde i næringssammenheng, det var for flere tiår tilbake. Annet sted skal jeg omtale hvordan dette virket i praksis selv om det egentlig ikke hadde noe med ordenstilknytning å gjøre.

Foranstående ble en lang innledning, derved har man også fått litt om min bakgrunn. Så over til avslutningen av et årelangt medlemskap gjennom å illustrere hva jeg ville skrevet, sagt til de «innvidde»:

Ute av syne, ute av sinn – slik er høstede erfaringer
Hvorfor være med i TRO eller andre ordensselskaper? Slike vil som regel fronte et virke om skal gi medlemmene bedre forståelse for både etikk, moral, samt det å tenke på sin neste. Hva dette i dag bør inneholde i praksis, det overlates til den enkelte. Ingen ting i praksis.

Nå har jeg lagt bak meg 46 års medlemskap. En periode som inneholdt tjenesten som sekretær i syv år, et år også i Templet i Stavanger etter flytting til Egersund.. Forut, også noen år som ass. sekretær i Oslo.

Vi hadde store dugnader ved innredningen av Stamhuset, der også jeg medvirket på flere måter. Fine minner fra den tiden. Minner også fra noe komitearbeid jeg ble til del å få medvirke i. Privilegert også da jeg i noen år kunne glede meg over å ha kontor nærmest vegg i vegg med daværende Stormester Odd Rohde Hanssen. Det var informasjon fra han og hans far Torleif Hanssen som vakte min interesse slik at jeg sa ja den gang jeg ble forspurt om jeg ville bli med i ordenen. Likevel var jeg ikke «god nok» ved første gangs vurdering erindrer jeg. Neppe slik i dag.

De siste to tiårene ble turbulente. Jeg skal ikke her ta alle detaljer. Etter en tid, det dukket opp forhold jeg mente å oppleve som lite greie. Som stikkord, vi hadde Gustav Holmquist og frues legat. Selv erindret jeg et legatdokument i «glass og ramme» på sekretariatet den gang vi var over 140 medlemmer og jeg var sekretær. Ekteparets bilde i salongen forsvant etter at jeg hadde spurt om legatet i lang tid. Pengebeløpet – noen hundre tusen utgjorde legatet. Det kom til som en testamentarisk gave. Dette kunne ingen gjøre greit rede for. Beløpet skulle ha havnet i Stamhuset. Det er neppe slik man avslutter et legat. Hvor de respektive revisorer hadde vært i sakens anledning, det fikk jeg aldri noe svar på. Brev til noen årsmøter via Mesterrådet (ledelsen i Oslo), de ble aldri besvart. Mao. her sto noen ledere for noe som for meg var ugreit.

Det erfares uryddighet vedr. utleie av bolig i Stamhuset. Adressen Parkveien 41 A bak Slottet ble brukt som næringsadresse for flere foretak. Det ble sagt, dette skulle det ryddes opp i. Tilfellet gjaldt også naboeiendommen Parkveien 41 B. Jeg trodde da en feilskrift. Det ble aldri besvart. Man kan sies, et svært kreativt medlem tok seg spekulativt til rette. Nå er flere foretak flyttet dit. Ifølge eier uten deres tillatelse. Likevel - for å ha et godt forhold til naboen ønsker de ikke å gjøre noe med dette. Dette er styret i Stamhuset kjent med, dvs. Temperidderordenen samt også Mariaordenen. Alle opplever det som greit at slikt forekommer, derfor skjer det. Jeg mener dette sender svært uheldige signaler. Hva om andre medlemmer gjør det samme? Parkveien 41, rett bak Slottet i Oslo, det er en svært «god adresse»

Uten å ta detaljer, min absolutt nærmeste venn, kom også opprinnelig fra RT St Hallvard. Da vi begge var klar over at hans liv gikk mot slutten, vi hadde en «tett på samtale». Ble enige om hvilke signaler jeg skulle gi i mine minneord. Dette ble av redaktøren endret slik at det som sto i Tempelridderen, det ble noe annet enn hva som sto i lokalmedia to steder i landet. Vel, min kjære venn, han ble i hvert fall spart for også den skuffelsen.

Mitt omdømme i Temperidderordenen i dag er ikke så viktig. De få som eventuelt husker meg, da gjelder ute av syne, ute av sinn slik det jo er erfart. Slik gikk det også i Stavanger etter tilbakeføringen til Oslo. En god venn ble syk, døde plutselig. Ingen ga meg beskjed.

Tidligere og for mange år tilbake, da vektla man å skulle være menn av ære. Det var slik jeg opplevde de to omtalte Stormestere og svært mange andre. Også dette har endret seg, derfor er jeg ikke lengre medlem. Takk til forrige Stormester som raskt og omsider løste den saken. En forsinket takk for meg og alt godt videre til hver enkelt av dere.

Som avslutning her
Det som for mange holdt slike ordensselskaper godt sammen, det var de menneskelige kvaliteter man hadde sammen. Selvfølgelig var det «brådne kar», det vil det alltid være når så mange gjør sin tilslutning. Imidlertid, medlemsomfanget den gang det oppveide noe av det negative med enkelte. Det var også en annen tid. I dag kommer mer opp til overflaten. Det å få nye medlemmer har også endret seg betydelig. Nye medlemmer er etterspurt, har blitt en slags «vare». «Kampen» er absolutt nødvendig for å holde det hele gående, ikke minst av økonomiske årsaker.

Mange, skal vi omtale dem som tillitsvalgte, de har dette gjennom år som sitt livsinnhold, gleder seg til tjenestereiser og treff med likestilte. Både dette og lokaliteter koster. Det som kan være en fare, det er når slike nærmest ikke vet hva de skal fylle tiden med hvis noe endres.

Jeg skal senere gi en beskrivelse fra min tid som ordensmedlem i Stavanger, derved også hvorfor jeg måtte vende tilbake til Oslo. Det var her det startet, det var her det sluttet.