Mann for sin hatt – et gammelt mannssjåvinistisk utrykk

Avbildet hatt på de to første bildene har fulgt meg i mange år. Det er trist den ikke kan fortelle alt det jeg nok må erkjenne å ha glemt. Den har fulgt meg på mange og veldige spennende reiser og steder.

Bildet er kornete, skal vise at det ligger en slange oppkveilet på hattebremmen. Det skal sies, jeg satt absolutt helt stille da slangen ble lagt der. Alle rundt var «musestille» - av en eller annen grunn.

Hatten kommer fra Australia. Kvaliteten er kjempegod, egenskapene de samme. Jeg kunne tenkt meg en ny. Den er kjøpt hos Eivind Endresen her i Egersund sentrum for ca. 20 år tilbake. Forretningen hans, som du kan se på det tredje bildet, er på sin måte en opplevelse. Et besøk anbefales, selv om åpningstiden over årene beklageligvis har krympet betraktelig.

Eivind Endresen og jeg hadde noe annet til felles, ikke bare Australske hatter. Vi var begge kritiske til en del i lokalsamfunnet. Vi valgte å ytre oss med meningsinnlegg i lokalavisa. Den gang hadde avisa en redaksjonssekretær. For meg som gammel byråkrat ble han til god hjelp. I dag har mye endret seg, og avisa har funnet en annen skriveform og et helt annet fokus på sitt innhold..

Hatten med sin litt spesielle form, på det fjerde bildet, ble anskaffet i mars 1970, og ble bare brukt onsdag 11. mars det året. Aldri siden. Datoen var min fars fødselsdag. Jeg ble på den kvelden opptatt som medlem i Frimurerordenen i Oslo. En stor opplevelse, med mange inntrykk. Mye også til ettertanke. Jeg valgte derfor den kvelden å gå hjem, helt til Bygdøy alle 96 (ved Frognerstranda) i Oslo. Kunne brukt trikken, men det var behov for alenetid.

Kort om adressen: En gedigen tømmervilla i to etasjer som ikke lengre finnes. Den var eid av min arbeidsgiver Det norske Veritas. Leiligheten dekket hele 2 etg., og var fra tidligere overklassetider. med blant annet pikeværelse og anretning. I spisestuen hang det en snor fra taket, slik at herskapet kunne ringe ut på kjøkkenet når piken var ønsket. Dette var mens Fornebu var hovedflyplass. Ved flyenes ankomst klirret det i vindusglassene.

Det nærmet seg femti år siden nevnte dato. Jeg så at dagen for femti års medlemskap kom akkurat på ukedagen onsdag 11. mars, og tenkte dette kunne bli en noe spesiell historie på akkurat denne ukedagen for andre med mindre fartstid enn meg i Frimurerordenen. Derfor skrev jeg til sekretariatet i min loge og «ymtet frampå» om tanken. Utrolig - men sant: Jeg fikk ikke en gang et svar.

Tanken var under taffelet – brodermåltidet, å ta med hatten, starte med hattens historie, berette kort om hva jeg erfarte den aktuelle kvelden, og dele noen av mine særs spesielle historier. Som godt over middels engasjert «bak kulissene» i ordenens stamhus hadde jeg en «flora» av historier. Engasjementet hadde medført å slite ut tre snippkjoler og to mørke dresser. Antall skjorte vet jeg ikke.

Kort tid senere fikk jeg behov for å melde meg ut av ordenen, og det var for meg greit at seansen ikke hadde blitt noe av.

Mtp. engasjement, som et tilbakeblikk, en ung mann jeg hadde mye glede av, han har senere skrevet at jeg inspirerte han til å ta butlerutdannelse i England. Han var en av mine beste servitører, senere også hovmester. Hans muligens medfødte egenskaper, de var den gang nærmest unike i nevnte sammenhenger.

En særdeles hyggelig melding å få, sammen med alt det andre han skrev.

Jeg har ikke orket å fortelle han om min utmeldelse. Han er i dag en av de øverste lederne i ordenen utenfor Norge.

Til slutt et «hodeplagg», det siste bildet, fra et helt annet kontinent. Denne fikk jeg som gave svært mange år tilbake. Her i Norge er den sikkert en sjeldenhet. For meg er den en kuriositet, da tilsvarende neppe er til salgs i varehandelen der den kommer fra, men mottas i forbindelse med en persons tjenestegjøring, i hvert fall den gangen jeg fikk den.