Hesteeier

Å bli hesteeier hadde i unge år vært en drøm. Med et hektisk yrkesliv ble det derfor med drømmen i svært mange år.

Oppfyllelsen av drømmen ble noen av høydepunktene i tilværelsen her i Egersund. Starten ble ganske beskjeden i Dalane og Egersund rideklubb på Tengs. En kjempegevinst der ble at jeg etter en tid ble kjent med Bente Anette. Vennskapet utviklet seg, og da hun selv etablerte ny stall på Skåra fikk jeg være med.

Etter en tid fant ei som het Anita den perfekte hesten for meg. Da ble det kjøp, drømmen gikk i oppfyllelse. Det ble mange kjekke «hesteår» på Skåra. Litt «trist» å være ensom mann, men det fungerte veldig greit. Nå og etter mange år er jeg faktisk tilbake, om enn i svært liten målestokk.

Hest er godt for både «kropp og sjel». Det gjør noe med deg. Ikke minst når du er så heldig å erfare at et dyr viser hengivenhet for deg. Det er en berikelse det er vanskelig å sette skrevne ord på. Det må nesten bli gjennom en hyggelig prat at det kan skje på en god måte.

Bente Anette, hun er for meg en ærlig, godhjertet og inkluderende person. Hun var der med en gang da jeg ymtet frampå at hun burde kompensere for fraværet av ekteparet Thorsen i stallen på Bakkebø. (For de som ikke vet, ekteparet hadde i årevis hatt et godt tilbud til funksjonshemmede).

Bente Anette aksjonerte, og tilbudet kom i gang. Nå mange år senere, dette er noe av hennes tilbud også i dag. Deltakere kommer også fra en nabokommune.

Det må nesten fortelles, hun fikk erfare at det ble litt motbakke vedr. tilbudet hun sto for. Hun hadde fått signaler om at kommunen ikke hadde midler. Da hadde vår kommune en super levekårssjef Kåre Ingvar Helleland som løste saken. Det kan sies, det var nok en annen tid da, også da med rådmann Karl Johan Olsen, som jeg også lærte å kjenne etter en invitasjon til hans kontor.

Veldig fortjenestefullt, Bente Anette var den første i kommunen som fikk dens Tilgjengelighetspris. Jeg erindrer en dag i stallen, da en journalist dukket opp, tok bilder og pratet hyggelig. Om jeg erindrer rett er dette eneste gangen Tilgjengelighetsprisen fikk omtale i lokalavisa.

Som engasjert innbygger på uheldig stiltes vegne kan jeg faktisk ikke erindre at kommunen en eneste gang sendte ut pressemelding om tilgjengelighetsprisens tildeling. Det holdt med utlysningsteksten i annonsen. Vi fikk aldri høre hvem prisen hadde blitt gitt til og hvorfor. Heller ikke hvor mange som var forslått. Det ble lite gjort for å skape oppmerksomhet. Det må være lov stadig å undres. Hvorfor være taus om noe som kan være god komunePR?

En digresjon til slutt: I ettertid, da jeg ønsket å skrive om noe positivt i vår kommune, rent historisk og da det ikke er så mange kommuner som har hatt en slik pris, da ble det umulig å få svar på spørsmål:

Hvor mange priser, hvilke begrunnelser og årstall. Det provoserte – jeg etterlyste da ordlyden i den politiske saken som gjorde slutt på pristildelingen. Etter uker, både politisk og administrativt, tausheten råder også i denne saken.

Hva skal denne kommunen med en kommunikasjonssjef som utøver hersketeknikken det er ikke å svare? Vel han lykkes nesten, det positive kom ikke fram, men heldigvis noe her.