Et anstrengt forhold til «kirkeliv i Dalane»

La meg begynne denne «storyen» med hva jeg hadde som «kirkelig ballast» da jeg kom flyttende. Det skal også være sagt, det som veide tyngst i mitt sinn mtp. «kirkeliv», det var det som omhandlet etikk og moral. I mitt hode var de ti bud et rimelig «livsregelverk.»

Domkirken i Oslo hadde i noen år vært stedet der jeg bla. mediterte og tenkte igjennom det som dukket opp av utfordringer. Der erfarte jeg faktisk også en uventet omsorg. Tankeprosessen hadde blitt svært tung og vanskelig. Vet ikke hvor lenge jeg hadde sittet der. Plutselig brytes tankene av at jeg får en hånd på skulderen. Jeg snur meg, møter et forsiktig smil og får spørsmålet, går det bra? Omtanke i praksis.

Som gode «kirkevenner» hadde jeg den gang fengselsprest Olav Glad, metodistprest Trygve Karlsen, ikke minst min spesielt gode venn Bruno Jakobsen. Han var på den tiden synodeformann og pastor i Frikirken. Det var med glede jeg sa ja da han ønsket bistand ved opprettelsen av en menighet i kjøpesenteret på Mortensrud utenfor Oslo. Behovet var av spesielle årsaker bistand fra en utenfor menigheten. Dette dreide seg bla. om tillit, ikke bare overfor Bruno, men også overfor menighetens medlemmer.

Så til erfaringene fra «kirkelivet i Dalane»: Starten ble - etter overveielse fant jeg å ville respondere på en stillingsannonse som kirkeverge i en mindre nabokommune. Søknad avsendt.

Erfarte omtalt at stillingen var besatt. Tenkte, de ville ikke engang snakke med meg. Opplevde det som noe merkelig. Generelt, mente med min bakgrunn, jeg burde vært mer enn kvalifisert. Hvorfor ikke en gang ønske om å snakke med meg. Dette provoserte, følte at her var det noe som skurret. Derfor styrt av tanker som hadde vært der tok jeg kontakt med adv. A. Stokkeland. Etter en kort gjennomgang, han var enig. Jeg var mer enn kvalifisert, at her var det noe som skurret. Stillingen var jo besatt, lite å gjør med det. Brev sendt, vi kom til et møte med menighetsrådet. Det var ledet av en nestor innen menighetsliv. Enkelt sagt, de hadde nok annonsert fordi det var en nødvendighet. Stillingen var nok alt plassert. Løsningen ble, de måtte kjøpe seg ut av det hele. Forklarte at de hadde et trangt budsjett. Tilbudet fra meg ble, betal fakturaen fra adv. A. Stokkeland og et feriebeløp for min kone og meg, så er saken ferdig. Slik endte det. Her var det mao. et menighetsråd som ikke en gang ville bruke tid på sine søkere. Hadde f.eks. jeg vært til intervju ville de hatt en god mulighet til å si at jeg ble opplevd uegnet. Et skjønn jeg ikke kunne bestridt.

Det ingen kjente til: Hadde jeg fått tilbud om stillingen hadde jeg foreslått at de dekket kostander til reise og lunsj. Mao. ingen lønn. Jeg hadde jo min «lønn» fra annet sted, ergo ikke behov for mer.

Neste erfaring: Vi bor i et lite sameie. Det er omtalt annet sted i bloggen. Styrelederen som aspirerte til - og ble menighetsrådsleder, denne gikk bak ryggen på oss. Inngikk skriftlig avtale med utbyggers representant om at sameiet fraskrev seg alt av reklamasjonsmuligheter og garantier. Utrolig, men sant. Hva de øvrige i sameiet gjorde vites ikke. Vi skulle selge, måtte få dokumentasjon på plass om at fraskrivelsen ikke berørte vår eierseksjon. Den kom og ble tinglyst. Advokatkostander og risiko dette ga ved salg ble satt til beskjedne 50.000. Styrelederen måtte betale av egen lomme da de andre i sameiet ikke ville ha noe med dette å gjøre. Man kan si det slik, dette ble et menighetsrådsmedlem sin praktisering av moral og etikk.

Ny erfaring: En daværende og svært god venn (kontakten har tatt slutt) hadde sine utfordringer på privatplanet. Gikk samtidig ned i stilling for å ivareta sitt menighetsvirke. Senere da dette skulle endre seg, ble avtakkingen nærmest bagatellmessig etter år med oppofrende innsats. Jeg opplevde dette nærmest støtende på dennes vegne. Sendte e-post til prosten med mitt anliggende, ba om et møte. Positivt svar, han ville ha menighetens prest med. Møtet fant sted, saken ble drøftet og konkludert med at dette skulle det bli ordnet opp i. Presten mente etter ferien. Jeg hevdet, på generelt grunnlag, å komme måneder i etterkant, det ble lite konstruktivt. Enighet. Imidlertid, det ble ikke erfart at noe skjedde. Mao. feilplassert tillit. Det ergret meg i ettertid at jeg ikke hadde sendt mitt møtereferat. Mao. nok et eksempel på kristen moral og etikk.

Avslutning: Mange vil nok hevde med styrke at Den norske frimurerorden er tuftet på kristen etikk og moral. Jeg skal ikke her begi meg ut i noen meninger om det. Bare her påpeke at tidene har endret seg betraktelig mtp. hva den type «ordensvesen» kan ha i seg. Flere eksempler, også det som til slutt fikk «begeret fullt» for mitt vedkommende, det er illustrert i de senere årene. Dette er omtalt annet sted i bloggen. Her skal jeg, nærmest som en digresjon bare si: Magne Eikanger fra Eigersund kommune profilerte seg som medlem av nevnte orden da han var på befaring. (Ordensring). Han skrev ut ferdigattester til tross for både avvik vedr. brannsikkerhet og tegning. Glemte også universell utforming. Dette nevnt her da mange som nevnt knytter ordenen opp til kristen moral og etikk. Han glemte nok at han ble både en svært så dårlig ambassadør for dette ordensselskapet, ikke minst for kommunen. Finner noen hans navn på en ferdigattest, ja da bør man ikke ta det som «god fisk».

Skulle den som har lest dette ha blitt nysgjerrig på dette med ordensvesen eller spesielt her i Dalane, da kan noe leses annet sted i bloggen. Der vil jeg bl.a. omtale erfaring med Dalane frimurergruppe, samt høstet erfaring i Stavanger.

Det vil også finnes omtale av Tempelridderordenen, både fra Oslo og Stavanger. Nevnt her da «kristenheten» gis inntrykk av å ha betydning. Når det kommer til etikk og moral, da svikter det også hos disse.

Det som er skrevet er ikke gjort i ondsinnet hensikt. Jeg mener bare det er rett å omtale høstede erfaringer. Hvis ingen gjør det, hvordan skal noe da bli bedre?