Ordensselskapers åpenhet – for å skape oppmerksomhet i formålet rekrutering

I tidligere tider var bilder av embedsmenn iført sine embets- og graddekorasjoner nærmest utenkelig i det offentlige rom. Det samme gjaldt også bilder av ordensrommet. Dette har endret seg – jeg antar i den hensikt å vise en slags åpenhet.

Jeg er ikke overbevist at bilder av ordensrommet og embedsmenn kledd i snippkjole, med alle sine INTERNE grad- og embetsdekorasjoner tjener noen rekrutterende hensikt. Dette er noe som brukes i to hensikter – vise hvilken grad i systemet vedkommende har, samt også for å vise hvilket ordensembete som innehas. Det finnes også hedersbevisninger til internt bruk. En helt spesiell finnes til bruk i det offentlige rom og da kun i gallasammenheng.

I tidligere tider var det som nevnt helt utenkelig med profilering som nevnt forut. Et unntak, ved et gradopprykk fikk man en slags diplom. Må være tenkt som noe på en vegg. Mitt er vist her. Det spesielle, på dette skulle man ha både navn og et valgspråk. Den gang, jeg ble usikker. Hva skulle jeg velge. Vendte meg til en som hadde kjent meg lenge og ba om hans forslag. En tid senere kom det – Ikke alt lovlig er hederlig. Jeg ble forundret, var dette meg? Svaret var, det er slik flere enn meg erfarer deg. Valgspråket synes neppe på bilde av diplomet, derfor tatt med her om en kuriositet. På generelt grunnlag, diplomet kan jo nærmest sees som et noe spesielt kunstverk. Det skal sies, jeg kom aldri på å stille spørsmål om hvem som sto bak utformingen.

Annen form for synlighet er den ordensringen du kan velge å anskaffe deg. Skjer ved et spesielt gradopprykk eller en gradtildeling. Betegnelsen velger du selv å trekke.

Ringen har et gravert mønster og bokstavene A S U.Formålet med ringen kan nok sies å være tosidig, Jeg valgte i sin tid et tredje alternativ.
1. Ringen viser din tilslutning i fall du treffer andre fra samme ordensselskap.
2. Den viser ellers for spesielt interesserte at du er tilsluttet et ordensselskap.
3. Min variant var at den stadig minnet meg på hva min ambassadørrolle som ordensmedlem besto i.

Fra min tid, jeg vet at noen valgte ikke å ta imot ringen, ikke betale hva den kostet. Andre betalte, men lot være å bruke den med unntak av på møter. Den siste varianten var at den ble brukt daglig. Jeg kan ikke si noe om brukernes tanker for å bruke den, må bare tro det var som for pkt. 1 og 2. I noen samtaler jeg deltok i, der frontet jeg min viktigste årsak til bruken. Jeg sa også gjerne noe om det ansvaret som hvilte på den enkelte bruker, dvs. å være ordensambasdør i sin «gjøren og laden». Gikk gjerne også «en runde» mtp. eget valgspråk.

Nå reklameres nærmest med bilder fra de forskjellige ordensselskaper, enten det er for kvinner eller menn. Skal vi tro at dette også er påvirket fra USA? I det amerikanske frimurersystemet fortelles at man kan kjøpe de respektive gradene. I Norge er slike gjerne forbundet med en slags uttjent tid i den graden man innehar. Det betales gradavgift ved ny tildeling, også en naturlig del for å dekke kostnader.

Jeg skal annet sted omtale mitt 50 årlige medlemskap i Den norske frimurerorden. Det valgte jeg også å avslutte. Litt om den historien kan man lese der min gode venn Nuddel Lee er avbildet. Det som omtales der var et av de «loddene» som samlet seg i en vektskål mot en avgjørelse lengre fram.

Avslutningsvis skal jeg her illustrere Tempelridderordenens 10 grads graddekorasjon og et lite brukt hederstegn.

Det sistnevnte ligger til venstre i bildet. Et lite merke gis som et veterantegn med diplom.

Som en illustrasjon på hva man hadde av åpen litteratur eller brosjyrer tar jeg med neste bilde.

Titlene taler for seg. Jeg skal ikke uttale meg om nytteverdien, bare konkludere med at medlemsveksten ikke steg. Teksten som innhold, den ble lite i samsvar med den praksis jeg erfarte om som måtte vektlegges da jeg til slutt fattet min beslutning.

Det siste bildet, en gedigen jubileumsbok, den forteller om stor entusiasme, et stort pågangsmot, og om engasjerte menns innsatsvilje.

Helt til slutt skal jeg skrive noen ord om ordenens medlemsblad. Tidligere hadde ordensbladet Tempelridderen i mange år en særdeles «frisk» redaktør. Han slapp entusiastiske og engasjerte medlemmer til. Etter han ble det svært marginalt med slikt stoff. En årsak kan ha vært, skribentene opplevde at det gikk feil veg. Jeg kan ennå erindre at en viktig frontperson valgte å trekke seg ut pga. uenighet i en sak. På den tiden tragisk for ordenen mtp. rekrutering.

Den nye tid i bladet ble også slik jeg som beskrevet tidligere fikk erfare det. Man pyntet på omtalen i stedet for å erkjenne utfordringene, samt å gjøre noe konstruktivt med det. Det ble så ille at hvis man leste minneord i en lokalavis og sammenlignet med ordenens blad, da så man at noe ikke stemte. Dvs. man farget noe positivt, sløyfet sannheten.

«Rogalandserfaring» som ble medvirkende til utmeldelsen. Må starte med noe virkelig positivt. Skal forsøke å gjøre det hele kort. Muligens av interesse kun for noen få.

For mange år tilbake, en ukjent ringte meg. Martin Vold på Vigrestad. Bakgrunnen var at han hadde fanget opp navnet mitt i deres kundeliste, knyttet det opp til at vi var med i samme ordensfellesskap – dvs. vi var begge avholdsmenn. Han foreslo at vi skulle møtes og slik ble det starten på et mangeårig og godt vennskap. Stadig uflaks for meg, han falt bort så altfor tidlig.

Vi fant ut at vi delte de samme livsverdier, hadde også sammenfallende syn på hva som var viktig i - og for samfunnet og fellesskapet. Dette knyttes oss godt sammen i et fint tillitsforhold. Etter noen år, ikke minst pga. foranstående ba jeg om overføring fra Oslo og til Stavanger. Vi ble reisefølge til sammenkomster i Stavanger. Dvs. jeg hadde tog mellom Egersund og Vigrestad. Var passasjer mellom der og Stavanger. Det ble mange og utrolig kjekke kjøreturer, ikke minst også med besøk hjemme hos han, f.eks. hvis det ble ventetid på tog fra Vigrestad. Jeg var også med på besøk til hytta hans på Ogna. Både vi to alene og med flere andre.

Dette ville koste penger enten man gjorde det enkelt og begrenset eller om en planla for et skikkelig løft. Ulempen viste seg å bli, vår leder var også styreleder i husstyret til IOGT som eide bygningen. Et flott bygg med innredet u.etg. med bla. garderobe og toaletter, møterom og lagerrom. 1 etg. med kjøkken og møtelokaler, 2 etg. med utleie til kontorer, samt leilighet i loftsetasjen. Lokalene i 1 etg. var særdeles representative, hadde også et svært så eksklusivt flygel.

Etter en rekke drøftinger skjedde. Det ble aldri enighet hverken om et enkelt tiltak eller et mer omfattende tiltak. Det siste ville løfte hele byggets standard, da også mtp. utleie av kontorer i 2 etg. Vi kom ikke en gang så langt at et budsjett kunne utarbeides. Drøftingen endte med en diskusjon som omfattet kjøp av maling for å få en mer innbydende garderobe. Det forelå tilbud om dugnadsinnsats, en flott sittegruppe i eksklusivt skinn med tilhørende bord, lampe samt et gulvteppe. Dette strandet.

Da måtte jeg gi beskjed, med en så ekskluderende løsning på lokaliteter, da kunne jeg ikke være en synlig ambassadør. Viste til mitt klare samfunnsengasjement og at dette ble uforenlig med det.

Det ble respektert. Senere fikk vi en uheldig sak. Et nylig opptatt medlem var av den kreative sorten. Han inviterte til sigaraften i egnede lokaler. Jeg synes dette var en kjempeide. Ga positivt signal og meldte at jeg pga. nedsatt syn var avhengig av bistand ved ankomst og avreise. Null problem var svaret. Detaljer gikk meg forbi, men da det ble kjent for mangeårig «nøkkelperson» at jeg raskt hadde meldt meg positiv, da ville denne ikke ha noe mer med meg å gjøre. Vår felles leder fikk av han kopi av det jeg fikk tilsendt på e-post. Jeg meldte, du som leder må ta tak i dette. Det gjorde han ikke. Da gjorde jeg to valg: Sluttet å møte. Søkte senere tilbakeføring til Oslo.

Som avslutning her, med unntak av min gode venn Martin Vold, ingen tok kontakt da jeg uteble. Hele «bildet» var i strid med hva dette «systemet» skulle stå for utad. Det samme mtp. hvordan det skulle virke innad, samt medlemmene imellom.