Når inkluderende prosjekter ekskluderer – et varsko til lokalpolitikere

Prosjektet Dagsturhytta Rogaland startet med en visjon mange av oss politikere kan stille oss bak: Et lavterskeltilbud for hele befolkningen – et tiltak som skulle styrke folkehelsen, friluftslivet og fellesskapet. Men resultatet forteller dessverre en annen historie: Kun én tredjedel av hyttene er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelse. Det inkluderende prosjektet ble – i praksis – ekskluderende.

Dette er ikke bare et uhell. Det er et politisk ansvar.

Norge har forpliktet seg til å følge FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD). Vi har sagt ja til prinsippet om at alle skal kunne delta på lik linje – og vi har forpliktet oss til bærekraftsmålene, der ingen skal utelates. Likevel har to tredjedeler av kommunene i Rogaland valgt løsninger som effektivt utelukker mange – blant annet rullestolbrukere og personer med synshemninger.

Hvordan kunne dette skje?

I min hjemkommune Eigersund har vi over tid sett alvorlige mangler i hvordan brukermedvirkning praktiseres. Råd blir ikke hørt, dokumentasjon uteblir, og forsøk på innsyn møtes med stillhet. Dette handler ikke bare om én sak – det handler om hvordan vi forvalter tillit, medvirkning og demokrati. Når disse verdiene settes til side, svekkes tilliten. Og med den svekkes demokratiet.

Derfor må vi stille oss selv noen ærlige spørsmål:

• Har vi som politikere sikret at brukerrepresentanter har reell påvirkning – ikke bare en symbolsk plass ved bordet?

• Har kommunen lagt til rette for ekte medvirkning – eller har vi bare krysset av for minimumskravene?

• Og hvordan kan vi lære av feilene – før de gjentar seg i neste prosjekt?

Jeg mener det er på høy tid med en uavhengig og grundig gjennomgang. La oss – som politikere, brukerorganisasjoner og forvaltning – ta initiativ til en felles evaluering av Dagsturhytta Rogaland. Ikke for å peke fingre, men for å sikre at neste inkluderende tiltak faktisk inkluderer alle – i praksis, ikke bare i festtalene.

Kjære lokalpolitiker – har du tillit til at systemet du er med på å forvalte faktisk fungerer for alle? Hvis ikke, da er det vår plikt å gjøre noe med det.

Jeg står gjerne til disposisjon for videre arbeid med dette. Ikke fordi det er lett, men fordi vi skylder våre innbyggere å prøve – og å gjøre det bedre neste gang.