Når etikk og moral taper terreng i ordensselskaper

En kronikk basert på fem tiår i ordenslivet

Jeg har vært medlem i ordensselskaper i mer enn femti år. Det har gitt meg vennskap og gode minner – men også erfaringer med taushet, maktmisbruk og svekket moral. Når behovet for rekruttering og overlevelse går foran etiske prinsipper, mister ordenene sitt egentlige fundament.

Etikk og moral er ord vi sjelden snakker høyt om i dagens samfunn. Likevel er de grunnleggende for hvordan vi opptrer – både som enkeltmennesker og i fellesskap. Jeg har brukt over femti år av livet mitt i ordensselskaper. Det har gitt meg mange gode minner, vennskap og erfaringer. Men det har også gitt meg innsikt i hvordan idealene kan forvitre når behovet for rekruttering og økonomisk overlevelse tar overhånd.

Den doble virkeligheten
Ordensselskaper liker å framstille seg selv som fellesskap bygget på verdier: nestekjærlighet, ærlighet og tjeneste for andre. Jeg har sett eksempler på at dette stemmer. Odd Fellow-ordenen i Stavanger har gjennom årene gjort en uvurderlig innsats for kreftpasienter ved universitetssykehuset. Slike tiltak viser hva ordenene kan være på sitt beste.

Men jeg har også sett det motsatte. Behovet for nye medlemmer og inntekter har senket terskelen for hvem som slipper inn. Der det før var strenge krav til moral og integritet, opplever jeg at det nå er tilstrekkelig å fylle opp stolene. Resultatet er at saker som åpenbart strider mot de verdiene man prediker, blir feid under teppet.

Når stillheten taler høyest
En erfaring går igjen: vanskelige saker blir tiet i hjel. Taushet fungerer som en hersketeknikk.

Da et nytt medlem Tempelridderordenen i Oslo etter hvert brukte ordenens adresse (Parkveien 41 A) til å registrere næringsvirksomhet, i strid med reglene, stilte jeg spørsmål. Saken ble møtt med en slags taushet. Det samme gjaldt da det ble unnlatt å reagere på virksomheten han drev, som han selv informerte om: Eksport av gamle, sterkt forurensende biler til fattige land. For Norge ga det bedre miljømålinger, men for mottakerlandene ble forurensningen bare verre. (For meg var dette et moralsk spørsmål.) For ordenen var det tydeligvis ikke viktig nok til å gripe inn. Ei heller da den samme og uten tillatelse registrerte næringsvirksomhet i naboeiendommens adresse (Parkveien 41 B) For ukjente, adressene blir nærmest nabo til Slottet.

Legatet som forsvant.
En av de mest alvorlige sakene gjaldt et legat. Gustav Holmquist og hans kone testamenterte en betydelig sum til ordenen. Viktig med tanke på rekruttering. Jeg husker at legatdokumentet hang på veggen i glass og ramme, bilde av ekteparet det samme. Så en dag var begge deler borte – sammen med legatet. Ingen kunne redegjøre for hvordan pengene hadde havnet i Stamhusets økonomi. For meg var dette ikke bare et økonomisk spørsmål, men et svik mot både giverne og medlemmene.

På andres bekostning:
Da jeg til Frimurerordenen både sentralt i Oslo og i Stavanger varslet om en bygningskontrollør i Eigersund, som både utviste dårlig dømmekraft og profilerte seg som frimurer, ble jeg møtt med stillhet. At hans uriktige ferdigattester rammet beboere med særlige behov, gjorde ikke saken mindre alvorlig. (Taushet også i kommunen.)

Når toppen ikke er bedre enn grasrota
Ordensselskaper liker å se seg selv som hevet over «dagliglivets smålighet». Men virkeligheten viser noe annet. Våpenskandalen i Odd Fellow-ordenen, som også involverte PST, illustrerte hvordan maktmisbruk kan ramme enkeltmennesker. En ansatt som bare gjorde jobben sin, ble presset til uførhet – og ble glemt kort tid etter. Eller da en stortingspresident måtte trekke seg, delvis på grunn av sin tilknytning til et ordenshus. Eksemplene viser at toppen ikke alltid er bedre enn grasrota.

Når idealisme blir opportunisme
Jeg har sett ordenslivet fra innsiden i mer enn fem tiår. Jeg ble tatt opp i en tid da idealisme og fellesskap sto sterkt. I dag ser jeg en utvikling preget av opportunisme. Populistiske medieutspill og senkede opptakskrav kan kanskje gi noen nye medlemmer, men det undergraver fundamentet.

For meg ble summen av erfaringer for tung. Skandaler, taushet og manglende vilje til å rydde opp gjorde at jeg til slutt meldte meg ut. Det er trist, for jeg vet hvor mye godt ordensselskaper kan gjøre. Men når etikk og moral taper terreng, står man i fare for å miste sin berettigelse.

En siste påminnelse
Jeg deler mine erfaringer ikke for å skade, men for å advare. Ordensselskaper kan fortsatt spille en viktig rolle i samfunnet. Men da må de ta sine egne verdier på alvor – ikke bare i taler og brosjyrer, men i handling.

Min erfaring kan kokes ned til en enkel regel: Si aldri ja til noe du selv ikke ville akseptert for deg og dine. Det gjelder i samfunnet generelt – og ikke minst i fellesskap som kaller seg ordener.