Når tillit blir en mangelvare

Det er noe som skurrer i samfunnet vårt. Vi snakker ofte varmt om tillit, moral og etikk – som bærebjelker i det norske demokratiet. Men hva skjer når ordene ikke samsvarer med handlingene? Når politikere predikerer «vanlige folks tur», samtidig som de selv forsyner seg grovt fra fellesskapets skål? Når det vi sier og det vi gjør, stadig oftere drar i hver sin retning?

Vi er vitne til et moralsk forfall som sniker seg inn i både politiske miljøer, offentlige institusjoner og organisasjoner. I stedet for ansvarlighet og åpenhet, ser vi en økende bruk av hersketeknikker, taushet og ansvarsfraskrivelse. Å unnlate å svare på henvendelser, å overse urett – det er også en form for maktutøvelse. En makt mange kjenner seg maktesløse overfor.

Politikere og moralske kompass

Mange har opplevd politikere som er flinke til å tale om verdier, men som ikke praktiserer dem. Som Knut Aastad Bråten en gang uttrykte det da han trakk seg som statssekretær: «Politikerne må vise normal moral og etikk, være til å stole på, noen å se opp til.» Når dette svikter, forvitrer ikke bare folks tillit til den enkelte politiker – det svekker hele demokratiet.

Vi fremstår gjerne som et samfunn med høy grad av tillit, og internasjonale undersøkelser plasserer Norge i verdenstoppen. Men kanskje forveksler vi tillit med naivitet? For det finnes altfor mange eksempler på brudd på både moral og menneskerettigheter – også her hjemme.

Fra lokalpolitikk til rettssaler

Erfaringene viser at dette ikke bare er et problem på nasjonalt nivå. Også lokalt ser vi tegn på en ukultur. Millionprosjekter uten universell utforming, grove saksbehandlingsfeil og politikere som omtaler byen som «Rolls Royce-kvalitet» samtidig som grunnleggende behov blir oversett.

Folk føler seg glemt. Noen tier fordi de ikke tør. Andre fordi de har gitt opp. Når lokalavisa skriver saker med overskrifter som «Har mistet troen på at loven er lik for alle» og «Er ikke rullestolbrukere folk?», da bør det ringe noen bjeller.

Hvem sitt samfunn?

Det er ikke uten grunn at folk begynner å føle at samfunnet ikke lenger er for alle, men for noen få. Når eliten beskytter sine egne, når rettssalene blir steder der sannheten bøyes, og når menneskerettigheter brytes uten konsekvenser, da må vi våkne.

Psykolog Peder Kjøs sier at tillit er en forutsetning for et godt samfunn. Det stemmer. Men tillit må ikke tas for gitt. Den må forvaltes, fortjenes – og fornyes.

En oppfordring

Vi trenger flere som tør å si ifra, som ikke lar seg kue av systemet eller makta. Det finnes mange med integritet og moralsk kompass – de må bare slippe til. For hvis vi slutter å bry oss, da gir vi rom for nettopp den ukulturen vi nå ser vokse frem.

Det moralske forfallet skjer ikke over natta. Det kommer snikende, i taushet, i likegyldighet, i fravær av ansvar. Og det må stoppes – før det blir normalen.