Når etikk møter virkelighet – tanker fra en innbygger i Eigersund
Etikkprisen deles årlig ut av KS (Kommunesektorens organisasjon) til en kommune eller virksomhet som har utmerket seg i arbeidet med etikk innen helse- og omsorgstjenestene. Målet er klart: å fremme verdighet, integritet og en kultur for etisk refleksjon i hele organisasjonen – til det beste for brukerne.
I 2022 ble det Eigersund kommune som mottok denne ærefulle prisen. Som innbygger er det lett å tenke: "Veldig bra!" – for hvem ønsker ikke en kommune som tar etikk på alvor? Samtidig må det være lov å stille spørsmål – spesielt når egne erfaringer som innbygger ikke alltid harmonerer med det bildet som tegnes i en pristildeling.
Hva er egentlig etisk praksis i kommunen?
Ifølge KS handler etikkarbeid blant annet om:
-
Å bygge en kultur for etisk refleksjon i hele tjenesteapparatet.
-
Å sikre opplæring i etiske prinsipper.
-
Å implementere rutiner som ivaretar brukernes rettigheter og behov.
-
Å fremme respekt, verdighet og likeverd i møte med brukere og pårørende.
I begrunnelsen for prisen trekkes det frem at Eigersund har styrket den etiske kompetansen hos ansatte, integrert etisk refleksjon i det daglige arbeidet og hatt fokus på verdighet i møtet med brukere. Kommunen har også tidligere mottatt Pårørendeprisen – et tydelig signal om at det skjer mye bra.
Men likevel: for oss som bor her, er det flere sider ved kommunen som gjør at det er vanskelig å kjenne seg helt igjen i beskrivelsen.
Hvorfor undring?
Det stilles derfor noen helt konkrete spørsmål:
-
Hvem foreslo Eigersund til Etikkprisen?
-
Hva var den reelle begrunnelsen?
-
Hvilken dokumentasjon ble lagt fram?
Spørsmålene kommer ikke ut av løse lufta, men bygger på opplevelser fra virkeligheten – eksempler der kommunen etter manges mening ikke har levd opp til sine etiske forpliktelser:
Eksempler på etiske utfordringer:
-
Svekket brukermedvirkning – i strid med regelverk, og med klare konsekvenser både for brukere og kommunen selv.
-
Manglende respons på henvendelser – spesielt fra innbyggere med særlige behov, noe som skaper utrygghet og frustrasjon.
-
Svikt i ivaretakelse av beboere i omsorgsborettslag – særlig i spørsmål knyttet til brannsikkerhet.
-
Ekskludering i nye tilbud – der kommunen har håndtert ordninger på en måte som har skapt utenforskap, til tross for støtte fra eksterne aktører.
-
Manglende involvering i BPA-innføring – hvor brukerne ikke fikk delta i prosessen.
-
Manglende synliggjøring av prisarbeid – som Tilgjengelighetsprisen fra 2013, som ble lite kjent og ikke brukt til å skape inspirasjon.
-
Lite forutsigbar kommunikasjon – hvor svar uteblir, og innbyggere ikke vet om e-poster er mottatt.
-
Bruk av hersketeknikker og tendenser til ukultur – både fra administrativ og politisk ledelse.
Disse forholdene er ikke bare isolerte hendelser – de vitner om en systematisk svikt i hvordan etiske prinsipper etterleves i praksis. Det handler ikke bare om regler og rutiner, men om tillit, verdighet og medvirkning.
Bærekraft, CRPD og brukermedvirkning – ord eller handling?
Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD). Kommuner er forpliktet til å følge opp dette – og prinsippet om at ingen skal utelates er sentralt i bærekraftsarbeidet. Likevel stilles det spørsmål ved om kommunen faktisk har etterlevd disse forpliktelsene. I flere år har det vært svak eller manglende representasjon av viktige brukergrupper i kommunale råd, til tross for klare krav om medvirkning.
Før og etter Etikkprisen – hva har egentlig skjedd?
Mange sitter med en opplevelse av at lite har endret seg – verken før eller etter pristildelingen. Saksbehandling oppleves fortsatt som lite transparent. Dokumentasjon av valg og oppnevnelser uteblir. Organisasjoner som FFO får ikke svar. Samtidig oppleves det som at det er de samme personene som blir valgt inn igjen og igjen, selv når de ikke har ivaretatt sin rolle.
Dette gjør noe med tilliten. Det kan også svekke engasjementet fra både organisasjoner og enkeltpersoner som ønsker å bidra til et bedre lokalsamfunn.
Til ettertanke
Hva betyr det egentlig når en kommune mottar en etikkpris? Er det et signal om at "nå er vi ferdige" – eller burde det være en forpliktelse til å gjøre enda mer og bedre? Når en kommune tidligere har fått status som pilotkommune for universell utforming – og så ikke følger opp – setter det også spørsmålstegn ved hvilken reell verdi slike utmerkelser har.
Å stille kritiske spørsmål handler ikke om å mistenkeliggjøre alt. Det handler om ansvar. Det handler om en forventning om at tildelinger skal tåle dagens lys – og at de som mottar dem, faktisk skal leve opp til det de er tildelt for.
Som innbygger har jeg erfart både god kontakt med helsesektoren og god bistand fra Veiledningstorg – og det skal anerkjennes. Samtidig må vi kunne snakke åpent om det som ikke fungerer. For uten ærlighet og vilje til forbedring, blir etikk fort et pyntelig ord uten innhold.