Hvem kan vi egentlig stole på?

Tillit er et ord vi hører ofte i Norge. Politikerne snakker om den norske tillitsmodellen som om den er selve limet i samfunnet. Vi får høre slagord som «Alle skal med» eller «Nå er det vanlige folk sin tur». Men er dette egentlig sant?

Når virkeligheten møter slagordene

Et radioprogram jeg hørte tidligere i år handlet om advokatbransjen og rekruttering. Der kom det fram at jobbsøkere med idrettsbakgrunn ble møtt med åpne armer, mens kvinner og personer med funksjonsnedsettelser hadde langt dårligere utgangspunkt. Dette står i skarp kontrast til politikernes løfter om like muligheter.

Mine egne erfaringer med advokater underbygger det samme bildet:

• Jeg har sett eksempler på at advokater kan endre forklaring underveis i en sak – og begge versjonene blir tatt på alvor, uten at noen stiller spørsmål.

• Viktige forhold har blitt oversett i forhandlinger, noe som har hatt store økonomiske og menneskelige konsekvenser.

• Når jeg forsøkte å klage, opplevde jeg at nesten ingen i bransjen ville bistå. Inntrykket er at advokater sjelden ønsker å kritisere hverandre.

Når et yrke som bygger hele sin legitimitet på tillit viser seg å være så lukket, er det vanskelig å beholde troen på systemet.

Politikk uten konsekvenser

Det samme mønsteret finner jeg i politikken. Jeg har sett hvordan lokale politikere kan stå fast ved åpenbare usannheter, til tross for dokumentasjon som viser det motsatte. Styreledere har gitt feilaktige opplysninger i media uten at noen reagerer. Løfter om forbedringer har blitt gitt – men år senere har ingenting skjedd.

Også når det gjelder brukermedvirkning i kommunen, har jeg opplevd at praksis ikke samsvarer med lovverket. Likevel blir dette bagatellisert, og rapporter konkluderer med at «brukerne var fornøyde».

Når ord og handling ikke henger sammen, svekkes ikke bare tilliten til den enkelte politiker, men til hele systemet.

En skjør ressurs

Alt dette har lært meg at tillit er en skjør ressurs. Den kan ikke kreves, og den kan heller ikke bygges gjennom slagord. Den må fortjenes – gjennom ærlighet, konsekvent handling og vilje til å rette opp feil.

For min del har disse erfaringene gjort meg mer tilbakeholden med å gi tillit, enten det gjelder advokater, politikere eller andre profesjoner. Men jeg har også lært at taushet ikke hjelper. Hvis vi ikke sier ifra, skjer det ingen endring.

Å dele erfaringer kan derfor være en måte å bidra på – ikke fordi jeg tror jeg alene kan endre systemet, men fordi det kan hjelpe andre å unngå de samme fellene.

Tillit er kanskje det mest verdifulle vi har i et samfunn. Men den forsvinner fort når løfter blir til tomme ord.