Frekkhetens nådegave – når glansbildet trumfer virkeligheten

Eigersund kommune er på mange måter en perle: vakker natur, korte avstander, et levende sentrum og et stort potensial for trivsel og utvikling. Nettopp derfor er det så oppsiktsvekkende at kommunen i flere tiår har slitt med et omdømme som både innbyggere og utenforstående legger merke til.

Når man hører spørsmål som «Hvordan er det å være østlending i okka by?» eller leser formuleringen «Okkas by, noen sin by», er det ikke til å unngå å spørre: Hva skyldes dette?

Mye godt arbeid gjøres av ansatte innen helse, omsorg og andre tjenester. Problemet ligger høyere oppe – i ledelse, forvaltning og en kultur som over tid har skapt avstand mellom kommunen og innbyggerne.

Brukermedvirkning som forsvant: Da kommunen for år tilbake og med urett opprettet Felles brukerutvalg (FBU), ble reell medvirkning i praksis avviklet. Innvendinger ble ignorert, og flere store prosjekter ble gjennomført uten de gruppene som faktisk skulle bruke tjenestene. Dette har kostet både penger, tid og tillit.

Universell utforming – på papiret, men ikke i praksis: Det er vanskelig å forstå hvordan en kommune som mottok tilskudd som pilotkommune for universell utforming, kunne levere så lite synlige resultater. Prosjekter som Sykkelbyen, Dagsturhytta og den nye Tyskerbrua bærer preg av manglende forståelse for helt grunnleggende krav til tilgjengelighet.

Når tiltak til over 20 millioner kroner bygges og det kjøpes en bru slik at en rullestolbruker og en barnevogn knapt kan passere hverandre, er noe fundamentalt galt. At sistnevnte så omtales som en snarvei, det blir kun et argument som viser holdninger. Muren i Gamleveien ble tragisk og uten brukermedvirkning.

Prisene som skulle pynte på fasaden: Kommunen har mottatt både Pårørendeprisen og Etikkprisen fra KS. Prisene i seg selv kan være viktige og riktige å dele ut – men de bør baseres på realiteter. På tidspunktet prisene ble søkt om, publiserte pårørende innlegg i lokalavisen om manglende svar fra kommunen. Journalføringen var så svak at kommunedirektøren måtte «legge seg flat». Det siste kom som «prikken over i en» etter tildelingen av Etikkprisen.

Det fremstår som om prisene var en måte å styrke kommunens omdømme på, snarere enn en anerkjennelse av godt og helhetlig arbeid.

Etikk og ansvar – mer enn fine ord: Etikk handler om hvordan man møter mennesker. Når kommunikasjonssjefen svarer en sårbar beboer med «det er bare å klage», er ikke dette bare uheldig kommunikasjon – det er et symptom. En kommune er til for innbyggerne, ikke omvendt.

Hva må gjøres? KS bør innføre strengere vurderinger før slike priser deles ut. Dokumentasjon, innbyggererfaringer og kvaliteten på saksbehandling må veie tyngre enn søknadstekstene. Innbyggere må kunne stole på at hederspriser faktisk reflekterer hederlig arbeid.

For først når kommunen møter kritikk med åpenhet og vilje til forbedring, kan Eigersund virkelig bli «okka by» – for alle.