Den norske tillitsmodellen – hvor har den blitt av?

Modellen fra tidligere tider, den inneholdt både æresbegrep, høy moral og en solid porsjon etikk. I dag og noe tilbake i tid, vi erfarer det mest utrolige. Begreper som den som tier, den samtykke, det har ingen gyldighet lengre. Si meg hvem du omgås, sa kan jeg fortelle hvem du er, det har også gått ut på dato.

Forbilder, noen å se opp til, hvor forvitret er dette i ferd med å bli? Snart har vi ingen igjen. Forbilder blir nå nær sagt alle de som er opptatt av selfie med kjente personer. Hva med disses kvaliteter mtp. etikk og moral, enten vi tenker det offentlige rom eller mer privat eller i det skjulte. Hvor ble det av de forbildene som eksiterte fordi de innehadde en god porsjon æresbegrep. Sjelden det kommer fram i dagens lys, selv dette med æresbegrep synes å ha forsvunnet hos medlemmer av ordensselskaper, som på sine nettsider er opptatt av medlemmenes kvalitative utvikling som rekruteringspoeng.

I dagens samfunn oppleves det viktig for mediene å referere til navngitt personer, selv hvem som er innsatsleder skal navngis. Hvor viktig er dette fokuset og hvorfor? Den type fokus på personer som ivaretar et risikofylt yrke, en tjeneste, de fortjener honnør på en helt annen måte enn å bli navngitt. Tilliten til tjenesten burde i anstendighetens navn være nok. Hva med deres familier og privatliv? Vi behøver da vitterlig ikke den type informasjon. Mer nyttig å sette fokus på hvorfor man fikk den aktuelle situasjonen. Det kan om ikke annet, hos noen muligens skape et engasjement. Det finnes sikkert noen der ute som ønsker å stå for noe uten å bli presentert som stillingsinnehaver av det og det.

Det sies, det er ingen steder det lyves så mye som i norske rettsaler. Vel, trodde advokater skulle bekjempe urett med rett. Slik er det neppe alltid.

Mediefolk fra nabolandet reagerer på det norske smilet politikere imellom. Respekten for ulikhetene må ikke vannes ut slik at det blir bare en «snakkesak». Er man grunnleggende uenig, da burde det være vanskelig å «ølle sammen».

Hersketeknikken å la være å svare når noe er ubehagelig, noe blir nærgående – utenfor debattstudio, mener jeg er et formidabelt svakhetstegn.

Det hevdes at man har utjevnet forskjellene. Enkelt å påstå, de som ikke har høstet av dette er sjelden de som står opp og hevder sin rett. La meg gi bare et eksempel:

Pensjon kontra fattigdomsgrense, kontra enslige flyktninger. Minner om at førstnevnte som er en liten og usynlig gruppe en gang i tiden gjorde sin innsats, sparte felleskapet – samfunnet for store kostnader.

Derfor blir det enkelt i det politiske liv å utjevne budsjettutfordringer på andres bekostning. Jeg tenker på de som ikke synes, som ikke står frem. Forsøker man å komme til orde for disse, da blir man tiet til taushet. Dere – våre tillitsvalgte, dere bruker dette maktverktøyet for hva det er hvert. Hva med oss som stemmer blankt ved valg, det er selvfølgelig aldri fokus på oss. Det hender hjemmesitterne som ikke gidder mer blir omtalt, men svært sjeldent. Begge deler mener jeg er et sykdomstegn hva politikk angår.