Brukermedvirkning i Eigersund kommune

Til Eigersund kommune.

Jeg er takknemlig for den eksterne tilliten som er vist meg ved at jeg er foreslått som mulig brukerrepresentant for gjenværende valgperiode.

Den senere tids utvikling gjør imidlertid at jeg har fått så lav tillit til deler av administrasjonen og det politiske miljøet, at jeg opplever videre engasjement som lite meningsfylt – nærmest uavhengig av formell brukermedvirkning eller ikke. Som bakgrunn vil jeg begrense meg til noen få av flere, men representative eksempler.

Skriftlige henvendelser til kommunen blir ikke alltid bekreftet mottatt. Dette skaper utfordringer, blant annet dersom det skulle bli nødvendig å vise til forvaltningslovens § 11 a. Manglende mottaksbekreftelse gir begge parter unødvendig merarbeid. Når kommunikasjonssjefen i tillegg omtaler mitt engasjement ved å vise til antall registreringer på mitt navn, åpner dette for negative tolkninger – noe som bidrar til behovet for å redegjøre nærmere.

Det foreligger en rekke henvendelser – brev og e-poster – hvor både mottaksbekreftelse og svar har uteblitt. Taushet som hersketeknikk anvendes ofte i det som kan betegnes som «tunge» saker, eksempelvis tidligere regelstridig bruk av kun felles brukerutvalg. Ifølge en rapport var brukerrepresentantene tilfredse med løsningen. Skjedde til tross for saker uten medvirkning og som kostet kommunen høye beløp. Konsekvensene dette har for systemtillit, er åpenbare. En påfallende detalj er at jeg heller ikke mottar bekreftelse når jeg uttrykkelig ber om det, mens andre avsendere kort tid etter mottar slik bekreftelse nærmest automatisk. Det skal også nevnes at min egen brukerorganisasjon tidligere har erfart det samme. Jeg står altså ikke alene i dette.

Jeg er klar over at jeg kan oppfattes som en brysom innbygger. Få vil for eksempel ta på seg arbeidet med å klage en sak inn for KOFA (skolesak, bygging og anbud). Denne klagen ble ikke avvist av KOFA noe som innebærer at det ble funnet grunnlag for å granske kommunens handlinger. En konklusjon forventes om noen uker. For begge parter er det etter mitt syn positivt å få en avklaring. Kommunens åpenhet i saken ble egentlig lite å gi ros for. Medvirket til klagen.

I august i fjor var intensjonen å skrive noe positivt om Tilgjengelighetsprisen. Det viste seg å være en idé jeg burde lagt til side. Etter flere måneder opplevde jeg at sentrale avklaringer manglet, blant annet hvorfor prisen ikke var delt ut på flere år. Det ble hevdet at svar var gitt, men dette har jeg ikke kunnet finne. Ønske om å få avklaring på nytt resulterte i ytterligere brev, med en tone jeg opplevde som lite imøtekommende. Saken kunne vært avsluttet der, men denne gangen valgte jeg å varsle klage til de instanser jeg som innbygger har adgang til. Administrasjonen burde i forkant ha gitt veiledning, slik forvaltningsloven forutsetter, men dette uteble også her. Klage ble sendt.

Når det gjelder administrasjonens håndtering av denne i utgangspunktet enkle saken, kan det stilles spørsmål ved ressursbruken. Antall brev og e-poster nærmer seg nå trolig 20. Sett i lys av gjentatte påstander om at man ikke kan bruke ressurser på meg, fremstår dette som lite tillitsvekkende.

Samlet sett mener jeg at begge parter er best tjent med at mitt kandidatur som brukerrepresentant ikke vurderes videre.

Forslagsstillere jeg er kjent med får kopi tilsendt. Min egen brukerorganisasjon og andre, de mottar kopi av dette brevet.