Å vente på den siste tiden – en utfordring?

Vi er som individer ganske ulike, vi kan oppleve å ha ulike behov. Jeg tror i hvert fall de fleste vil tenke slik. Så dukker tillitsspørsmålet opp, kan vi ha tillit til at vårt vellstanssystem vil innfri? Vårt land er jo så vanvittig rikt. Oljefondet kan oppleves nærmest grenseløst.

Vi hører likevel om kommunenes innstramminger, budsjettkutt, en kan nærmet oppleve det som om «avløpssystemet» suger til seg av midler – penger som vi aldri ser. Vi bare hører om dette, vi forstår lite av det. Vanskelig å forstå årsakene til alle innstrammingene, til alle budsjettkuttene. Hva inneholder egentlig dette når oljefondet er så enormt?

Mange på Stortinget, de kommer fra kommunesystemet, kjenner kommuneøkonomiens utfordringer. Hvor blir det av våre talerør som skulle snakke vår sak i den høyverdige stortingssalen? De kommer fra «smalhans» og lite skjer hos oss, år ette år. Har de helt mistet hukommelsen, har de mistet talegavene? Er det en intern populisme som råder i dette så høyverdige bygget, i dets korridorer?

Boken som er avbildet, den ble utgitt i 2021. De som ikke har lest den, de burde gjøre nettopp det? Så tenke etter, har det skjedd noe av betydning fram til nå?

Bak på omslaget kan en lese spørsmålet: Hva skjer når sykepleierens mulighet til å gi god omsorg effektiviseres bort?

Litt lettvint sagt, med superpersoner i ledelsen, med høye lønninger, de er jo så fenomenale, derfor så høy lønn. En side av saken er i hvert fall, de har i løpet av disse årene ikke gitt et godt og medmenneskelig svar på spørsmålet, hva skjer når sykepleierens mulighet til å gi god omsorg effektiviseres bort?

Ærlighet og mot, det har sin pris. Derfor blir det ikke et opprør blant våre sykepleiere. Hva med oss selv, tenker vi på hvordan disse har det på sin jobb? Det er jo disse som skal ivareta utfordringene når vi kommer.

Annet sted «på bloggen» kan du lese hva som ikke ble sagt den gang Tonje Brenna var minister, og med et stort smil fortalte om pensjonistoppgjøret. Et oppgjør flere organisasjoner sto bak, de som skulle ivareta oss seniorer, eldre og gamle. INGEN reagerte da oppgjøret skite ut to sårbare grupper. Den ene lever under fattigdomsgrensen. Hvorfor skulle disse få unntas?

Dette ble også et av flere løftebrudd, det lød tidligere – Nå er det vanlige folk sin tur. Dette må da bli en verste sort av diskriminering? De andre røde brydde seg heller ikke om disse to gruppene.