Å være individualist

Å være individualist – å ønske å stå for noe konstruktivt, det kan ha sin pris.

Moral og etikk blir gjerne noe av «ingrediensene» for den personen, eller den organisasjonen det gjelder. Hvordan er dette egentlig i samfunnet i dag?

Samfunnets utvikling oppleves å gå i feil retning. Det blir så mye som i dag krever sitt, dels mtp. enkeltindividets tidsbruk og innhold, dels når vi erfarer hva noen av våre øverste tillitsvalgte har – eller nå befatter seg med. Det kan nærmest oppleves at mye forsøkes alminneliggjort ved at noen av våre fremste symbolbærere nærmest alminneliggjør at også de i sin posisjon har måttet få hjelp. Hvor mye skal man egentlig dele?

Begrepet verdighet oppleves å ha forsvunnet. Begrepet tillit har for lengst blitt uthulet. Moralens grenser er «på vandring» og mer og mer blir alminneliggjort.

Gledesfølelser erstattes med behovet for en slags tilfredsstillelse ved den form for offentlige oppmerksomheten vi styres av. Tjener dette fellesskapet i en krise?

Utviklingen er ikke av ny dato, men, basert på egne erfaringer; vi så ikke hvor kjapt det ville utvikle seg. Selskaper som tidligere ga oss verdier som menneskelige relasjoner har nå valgt oss vekk som enkeltindivider, og overlater oss for eksempel til chatte og robottjenester.