Når yrkesstolthet settes på prøve

En januarmorgen hørte jeg på NRKs Frokostradio. Et av temaene denne dagen var Unescos arbeid og Byggehytta ved Nidarosdomen – et sted der håndverkere med ekte yrkesstolthet tar vare på en nasjonal katedral. Som 76-åring ble jeg rørt. Det var noe med ordene deres – ansvar, samvittighet, faglig stolthet – som traff meg rett i hjertet.

For tankene mine gikk umiddelbart til egne erfaringer fra to byggeprosjekter her lokalt. Og en følelse av å ha blitt lurt – to ganger.

Tilliten som brast
Jeg har levd med synshemming i 25 år, og i begge prosjektene hadde jeg en naiv tro på at tidligere, gode erfaringer med håndverkere fortsatt gjaldt. At fagfolk flest, spesielt lokalt, fortsatt jobbet med integritet. Jeg tok feil.

I det første prosjektet kom skuffelsene gradvis. En strømførende kabel lå presset mellom vegg og parkett – helt uten beskyttelse. Skjult bak dørlister. Enkelt å overse, farlig å oppdage. Var det samarbeid mellom faggrupper for å "komme seg unna"? Kunne dette vært løst med ærlig kommunikasjon?

Videre: åpen isopor i tekniske rom. Ikke bare dårlig håndverk, men en brannfare. Kommunen hadde inspisert – og godkjent. Flere falske brannalarmer førte til utrygghet og dårlig nattesøvn. I et folkehelseperspektiv: et svik. Både fra utførende og fra kontrollinstanser.

Håp – og nytt fall
Det andre prosjektet startet med gode intensjoner. Vi var tydelige på viktigheten av tillit og ansvar – både overfor byggleder og håndverkere. Noen leverandører imponerte. En rørlegger brukte lørdager til rolig planlegging. Elektrikeren bestod forsikringsselskapets ekstrakrav med glans. Vi følte oss ivaretatt.

Men under overflaten skjulte det seg svikt også her. Dårlig planlegging førte til at noen fagarbeidere fikk altfor lite tid. Resultatet? Slurv. Ved overtakelse begynte feilene å vise seg: et gulv med stygge skjøter, feilmonterte lister, lyder i taket når det blåste, og stadig nye mangler. Det endte i konflikt, med bistand fra takstmann og byggfirma som møtte til ettårsbefaring med advokat.

Når tilliten koster
Totalt endte vi med 30–40 erfaringer – på et hus som skulle ha høy standard. Det kostet oss titusener i taksering. Penger vi gjerne skulle brukt tidligere, men vi valgte i utgangspunktet å stole på fagfolk.

En fagperson uttalte i ettertid at det vi hadde opplevd var "skammelig og uforståelig". Vi er ikke alene – vi har etterpå funnet andre som sliter med etterslep etter samme byggefirma.

Lokal lojalitet – og ansvar
Vi ønsket å bruke lokale leverandører. Det handler om å støtte arbeidsplasser og bygge tillit. Noen innfridde. Én leverandør hadde en uheldig feil med løfteplattformen – men det ble håndtert godt og ryddig. For oss er det ekte yrkesstolthet: evnen til å ta ansvar, kommunisere ærlig og løse problemer.

Men hovedentreprenøren innfridde ikke. Ikke på kvalitet. Ikke på kommunikasjon. Ikke på tillit. Det triste er at de med sitt arbeid også ødela for sine underleverandører.

En bønn til fagfolk: Ta vare på stoltheten
Det handler ikke bare om gipsvegger, rør og taklister. Det handler om folks hjem. Der vi skal bo, sove og føle oss trygge. Yrkesstolthet er ikke et gammeldags begrep – det er selve grunnmuren i et trygt samfunn.

Jeg håper at håndverkerne i Byggehytta – og mange andre som fortsatt bryr seg – vet hvor viktige de er. Og at alle vi som bygger, pusser opp eller kjøper bolig, våger å stille krav. Men også: gir anerkjennelse når det gjøres riktig.